Insomniac Maniac

Foto: ©Sylvilel

Hvis man ikke vil skrive synes-synd-på-seg-sjøl-innlegg så burde man kanskje heller ikke blogge når man er influensisk. Men hey, siden når har jeg holdt meg for god for en liten selvmedlidenhets-trip?

Slapp av, jeg skal ikke rante, bare filosofere. Tror jeg. Kanskje. Vet ikke.

Mbwahaha.

Nei. Seriøst.

Eller ikke seriøst, kanskje dette ender opp som noe helt annet.

Lenge siden jeg gjorde en stream of consciousness-greie. Leeeeenge siden. Kanskje det er det jeg trenger.

Ikke selvmedlidenhets-trip.

Æsj, nå veit jeg ikke lenger hva jeg tenker å en gang. Alt er bare mos jo. Saus. Eller grøt.

Hvorfor snakker vi alltid om mat når vi snakker om noe ustrukturert?

Jeg er i allefall ustrukturert. Flere har spurt om jeg har ADHD. Jeg begynner å tro det selv snart. Men det er en diagnose som forklarer stort sett hele livet mitt på veldig plausible måter, så hvorfor ikke? Det kunne vært interessant å testa. Sett hva som skjedde.

Mwa mwa mwa mwa mja mje mjæ mja.

Sånn ser det ut i hodet mitt noen ganger. Ikke noe spesielt, bare mye støy. Mye mas. Mye lyd. Mye ææææææææ. Mye iiiiiii. Mye hahahahahahahahaha!

 Jeg pleier å sverge på at jeg ikke er gal. Men kan jeg egentlig det, tror du? Kan jeg si at jeg ikke er gal?

Tihihi.

Nei nå begynner jeg snart å le her. Sånn seriøst. Skikkelig manisk latterkrampe på vei, holde seg fast!

Er det meg selv jeg ler av? Eller er det manien som ler av seg selv?

Hmm.

*klø seg under haka*

Godt spørsmål.

Flirer litt mer, jeg. Dette er en sånn få-det-ut-mens-det-står-på-eller-gå-glipp-av-sjansen-for-alltid-situasjon. Disse tankene tenkes instinkitvt og ukritisk.

Weeeeejejejejejey!

Ikke le. Dust. Nei ikke du. Jeg. Eller - du også. Dust.

Sånn ja.

Eller - nei.

Jo?

Ser du? Åssen det ser ut? Inni her? Fullstendig kaos. Men det er greit, det. Akkurat nå var det deilig. Grenseløs, hodeløs, sauefjøs, tøtta nøs.

Jeg nøs faktisk. Tror du meg ikke?

Se her:

Eller forresten, glem det. For mye snørr.

Synes ikke synd på seg selv mer. Eller jo?

Jo. Joda. Helt sikkert. Bare ler av det. Bedre å le enn å gråte? Eller er det det? Kanskje man trenger å gråte. Kanskje gråt vasker sjela rein. Hvis jeg har sjel. Har jeg det?

Hm.

Hm.





Kommentarer

  1. Nattfall12. januar 2018 kl. 10:45

    Tru det eller ei, men dette kjente jeg meg veldig godt igjen i. MY GOD det der støyet inni hodet som bare aldri slås av er til å bli gal av, faktisk. Jeg kjenner meg også veldig igjen når jeg leser om ADHD, og jeg trur nok det kan være noe i det, men så har jeg så fryktelig dårlig erfaring med å gå til legen for psykiske issues at det nok blir ei stund til at jeg får undersøkt det – om jeg i det hele tatt får undersøkt det, mener jeg.

    Men åh. Influensa suger.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyheter i fleng, pluss en tekst

Bilde
©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn uvisst n
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate
Les mer

"Hva skjer'a?"

Bilde
©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så, ja
Les mer