Blåse bort

Foto: ©Sylvilel




Mens jeg egentlig burde pakke, skriver jeg. Hva ellers skulle inspirere meg til blogging enn prokrastinasjon? Jeg depper litt, så kanskje det. Deppa har alltid vært lik inspirasjon.

Ingen store eksistensielle spørsmål idag. Bare litt utbrenthet og lavt blodsukker. For mye kaffe. For lite inspirasjon. Bakpå. I limbo.

Jeg går på vent. På vent med flyttinga. På vent med pakkinga. På vent med noe som sitter inni hodet mitt og hamrer for å komme ut, men jeg hører det så langt borte at jeg glemmer det. Jeg er tilbake nå, men ikke helt. Fortsatt bakpå. Fortsatt i limbo. Inspirert men uinspirert.

Noe mangler.

Ett eller annet vitalt, som batteri i fjernkontrollen. Ikke kaffe, for jeg skjelver snart.

Foto: ©Sylvilel
Jeg har pakka bøker. Fire fulle esker, og enda er jeg ikke halvferdig. Snart skal jeg ut herfra. Tilbake ut i verden etter fire år i dvale. Ny by, ny leilighet, ny roomie. Fem minutter til jobb i stedet for førtifem. Gangavstand til butikken. Gangavstand til biblioteket. Gangavstand til puben. Mer tid til overs. Litt mer penger til overs.

Som alltid håper jeg at endrede omgivelser skal hjelpe litt på inspirasjonen. Nå som psyken er stabil igjen burde det i teorien bli lettere. Jeg kjenner meg sjøl bedre nå. Vet bedre hva som funker. Vet å være positiv. Vet at deppa kan komme og gå i stedet for å bosette seg.

Livet er helt greit, det. Faktisk er det ganske fint. Jeg har kaffe. Jeg har ord.

Jeg er ikke redd mer. Aldri så redd at det skal stoppe meg mer.

Ups, der kom filosofien allikevel.

Kanskje jeg kommer til et poeng i dag. Kanskje ikke. Jeg vet ikke engang hva poenget skulle være. Men det er ikke så viktig. Noen ganger er poenget å ikke ha et poeng.

Jeg trenger å flyte nå. Slippe taket og blåse bort. Blåse inn i noe nytt og fremmed. Slutte å planlegge. Bare skrive. Bare leve. Drikke kaffe, sol og nærhet. Slappe av. Ta sommerferie.

Jeg kjenner det som mangler. Langt der inne et sted. Kjenner det ikke igjen. Kan ikke beskrive det. Men jeg kjenner det likevel. Noe som ble født på nytt for ikke så veldig lenge siden. Noe som vil ut og leve. En liten flamme som aldri lot seg blåse ut allikevel.

Hvis jeg bare klarte å slippe det ut.





Kommentarer

  1. Nattfall29. juni 2017 kl. 04:45

    Lykke til med nye omgivelser, du er kanskje på plass allerede? Ofte er det nettopp dét som skal til for å kickstarte noe nytt. Og man kommer ganske langt med bøker og kaffe, altså.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Bilde
Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate...
Les mer

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Bilde
©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...
Les mer