Innlegg

Conversations With Myself #2

 “You all right?” “Both - yes and no.” “ That’s not cryptic at all.” “I mean, I don’t know this for certain, but I’m fairly convinced you of all people know what it feels like to carry this insufferably heavy baggage around, and yet you just know - you just know you’re gonna keep on living, one way or another, even - even if you loose your job, even if you loose your home - even if all you have left are the rags on your back, you’ll just - continue.      ‘Basically just because we don’t know how to stop.” “I guess it’s pure stubbornness.”

Mens jeg prøver å skrive roman...

Bilde
Når du stirrer deg blind på blankhet, potensiale, valgmuligheter. Når du kan få ALT men ender opp meg INGENTING, fordi ALT er så stort, og når du først har valgt en vei, ja da er det dén veien eller ingen vei. Og noen ganger er  det ingen vei, men en sti; ei lita stripe inni krattet som du egentlig ikke finner, men som du fortsetter å leite etter for den må  jo være der! Helt til du innser at den må kanskje ikke det likevel, og da får du panikk for da innser du at det finnes ikke alltid regler hvordan spillet skal spilles, og når du spiller et spill uten regler så må du finne på reglene selv. Du møter kanskje noen langs stien din, men de midt i sitt eget spill; sitt eget spill uten regler, og de leter like frenetisk som deg, etter mål, mening, retningslinjer. Der går vi, hodeløse høns i fri dressur, med all verden å ta av, og kommer ingen vei, noen av oss. Eller - vi kommer jo noen vei. Sakte men sikkert oppdager vi jo alt vi skulle gjort; alt vi gjorde feil og alt vi kunne fått til. A

Back On Track In Black - eller?

Bilde
  ©Sylvilel Heisann. Ei stund siden sist, ja? Det har skjedd mye i livet mitt de siste årene. Jeg har flytta ( 1 000 000 ganger). Bytta jobb. Knekt arma. Fiksa arma. Fått meg hund. Mista katta. Tatt opp hundekjøring igjen. Skrevet litt. Skrevet litt mindre. Håpt at jeg så smått skulle begynne å bli voksen (feira 31 forleden). Erkjent at jeg kanskje aldri kommer til å bli voksen. Ja. Livet har vært turbulent for ei som aldri har hatt  et liv før. Det er mange tanker som har hopa seg opp over lang tid. Mange følelser. Mange traumer og gammel bagasje. Mye som nå vil ut på én gang. Her i sommer innså jeg at jeg kom til å trenge samtaleterapi igjen. Så jeg tok kontakt med en privatklinikk i høst, og går nå til to flinke terapeuter som virkelig brenner for faget sitt. Det er jeg fornøyd med. Det som kanskje er det vanskeligste nå, er at jeg ikke har hatt kontakt med meg sjøl på veldig lenge. Jeg var på vei inn i en god stim i vår, men så - La mye press på meg sjøl i jobben foran sommersesong

På med modig-maska

Påske. Snart fri. Snart hvile. Snart slippe å bli bombardert med høye lyder, stemmestøy og rulletrappsus og kunder som krever mer av meg som menneske enn jeg egentlig har å gi. Eller for å si det på en annen måte: Som krever at jeg gir på premisser som bare tapper meg. To dager fri. To dager med familien som jeg ser én gang i måneden. To netter uten å måtte innstille hele kroppen på å ikke forsove seg. To netter uten å sove i helspenn. Påskedag. Jobb. Kjøpesenter. Lyd overalt. Kulda sitter i beina. Vondt over alt allerede. Musklene lystrer ikke. Føler meg fanga. Trengt opp i hjørnet. Folk står klar når jeg åpner gitteret. Jeg er ikke klar enda for faen, gi meg en sjanse til å henge med! «Er dere klar over at prisen på disse er bare HALVPARTEN i nettbutikk?» Nerver som krøller seg. Sinnet som begynner å trekke seg opp. Smerter i hodet. Armene. Nakken og ryggen. Får ikke puste. Vil be kunden dra til helvete. Vil bare stikke hånda inn i hundepelsen og nesa inn i kattepelsen og sove. Klokk

Heim

Bilde
Image source Additional source Ho e aleina. Ho står der, ved stranda, mens bølgan vaske og slår; speide gjennom et mørke som e så tett, at det held ho fast. Men ho speide likevel. E det lys, det der ute? En flekk av ubrukelig håp i høstnatta? E det draugen, som e kommet førr å lure ho fra land; førr å trekke håpet under vann; begrave det i tareskogen, med bære en handfull albueskjell tel minnesmerke? Det lukta salt. Det lukta kaldt. Det lukta råtten jord og våt stein og tang. Ho frys. Men ho frys bære inni sæ. Nu hør ho draugen der han skratta, en buldrandes latter som rulla inn og ut mellom vindrossen; som erta og lokka og pirra. Ho myse, men ho ser han ikkje. Jo; der! En skygge utførbi skjæran. Et glimt i gule øya. Opp av havet kjæm han; ryggen bua, med tagga oppå; høg og sint mot skybankan. Så skjær han ned i en bølgedal, og blir borte. Men ho hør han fortsatt flire. Ser fortsatt blenkan fra øyan, innimella. Så blir det stilt, og ho lure på om han h

Capulus Immortalem

Bilde
Stemmesurret fløt gjennom hodet mitt mens jeg lot filla gli over disken i store, bedagelige sirkler. Lytta til Foy Vance som sang lavt over anlegget; til latteren, småpratet, livet. Snuste inn lukta av folk på farta; av oppvaskmiddel, lakkert tre og kaffebønner. Et seigt smil bredte seg på leppene mine. Jeg gløtta opp på veggen, som jeg ofte gjorde. På svart-hvitt bilder av kaianlegg som for lengst var revet eller bygd ut; av biler med kromfelger; damer med hansker og menn med kasjett. Av servitør-team gjennom tidene. Av den gamle kaffekverna til farfar, og farfar som smilende holdt i sveiva. Seksti år med byens beste kaffe. Tjue av dem med meg bak disken. Grunnlagt av farfar i 1958. Først overtatt av fattern da farfar ble sjuk. Deretter av meg da fattern ble sjuk. Det begynte som en kuriositet, og forvandla seg kjapt til et monument. Bare for fem år sida vedtok bystyret byens eldste kaffebar som verneverdig. Det sies at ting tar etter navnene man gir dem. Capulus Immortal

On being a little lost, and finding your way back

Bilde
©️Sylvilel It's been a long time since I felt as run-down as I do now, so it's actually a little hard to admit that I'm not doing so well at the moment. But I choose to view it as a symptom of a forward-moving process. Considering all the mental changes I've been through over a very short period, it would be ridiculous to think that my body woulnd't eventually catch up with the mental exhaustion. So now it's evidently time to take a step back and let things run their course for while; let all the hard work process, and see what becomes of it. Since I'm not at all a perfectionist/idealist (read: sarcasm), it's difficult to let go. I am really  bad at letting go. But some wise idiot apparently said that you should fake it 'til you make it. Also, in nine days time I'm having another surgery on the arm that I broke last August, which isn't exactly mood-lifting. But that too is part of a growing-process (pun intended), and I'