Sylvilel

  «Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen Nå lå han her, på trappa hennes.       Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av hundene til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.      En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.      Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen r...

Image source Additional source Ho e aleina. Ho står der, ved stranda, mens bølgan vaske og slår; speide gjennom et mørke som e så tett, at det held ho fast. Men ho speide likevel. E det lys, det der ute? En flekk av ubrukelig håp i høstnatta? E det draugen, som e kommet førr å lure ho fra land; førr å trekke håpet under vann; begrave det i tareskogen, med bære en handfull albueskjell tel minnesmerke? Det lukta salt. Det lukta kaldt. Det lukta råtten jord og våt stein og tang. Ho frys. Men ho frys bære inni sæ. Nu hør ho draugen der han skratta, en buldrandes latter som rulla inn og ut mellom vindrossen; som erta og lokka og pirra. Ho myse, men ho ser han ikkje. Jo; der! En skygge utførbi skjæran. Et glimt i gule øya. Opp av havet kjæm han; ryggen bua, med tagga oppå; høg og sint mot skybankan. Så skjær han ned i en bølgedal, og blir borte. Men ho hør han fortsatt flire. Ser fortsatt blenkan fra øyan, innimella. Så blir det stilt, og ho lure på om han h...

Stemmesurret fløt gjennom hodet mitt mens jeg lot filla gli over disken i store, bedagelige sirkler. Lytta til Foy Vance som sang lavt over anlegget; til latteren, småpratet, livet. Snuste inn lukta av folk på farta; av oppvaskmiddel, lakkert tre og kaffebønner. Et seigt smil bredte seg på leppene mine. Jeg gløtta opp på veggen, som jeg ofte gjorde. På svart-hvitt bilder av kaianlegg som for lengst var revet eller bygd ut; av biler med kromfelger; damer med hansker og menn med kasjett. Av servitør-team gjennom tidene. Av den gamle kaffekverna til farfar, og farfar som smilende holdt i sveiva. Seksti år med byens beste kaffe. Tjue av dem med meg bak disken. Grunnlagt av farfar i 1958. Først overtatt av fattern da farfar ble sjuk. Deretter av meg da fattern ble sjuk. Det begynte som en kuriositet, og forvandla seg kjapt til et monument. Bare for fem år sida vedtok bystyret byens eldste kaffebar som verneverdig. Det sies at ting tar etter navnene man gir dem. Capulus Immortal...