Sylvilel

©Sylvilel Det blir ikke Sommeren jeg ble voksen i dag , nei. Noen ganger er det sakte filosofisk build-up jeg trenger. I dag føles mer som en straight to the action-dag. Men så var det denne sola, da. Ikke lett å jobbe råtekst i 30 skyggegrader med ørten millioner kilowatt lys i trynet. Ja, jeg overdriver, men der har du meg. Den islattén ble bra, da. Eller, nesten bra. Kunne godt vært litt bedre kaffe, liksom. Og så hadde det vært gøy å fått tak i noe sirup. Men man tager vad man haver, og her ute på ei øy midt mot storhavet og ingen båt er det ikke mer å gjøre. Og fint er dét, egentlig. Men du, jeg merker at jeg tåler varmen bedre i dag enn jeg gjorde i går. Kanskje det var fuktigere i går. Og kanskje kroppen min har justert termostaten etter forholdene. Ja, for de ledda mine tåler dårlig alle disse store temperaturhoppene. Krøller seg og skriker i full drama queen anfallsmodus. Er ikke greit å være meg da, ass`. Men jeg overlever nå dét og, på ett eller annet vis. Oldemor pleide å s...

Når du stirrer deg blind på blankhet, potensiale, valgmuligheter. Når du kan få ALT men ender opp meg INGENTING, fordi ALT er så stort, og når du først har valgt en vei, ja da er det dén veien eller ingen vei. Og noen ganger er  det ingen vei, men en sti; ei lita stripe inni krattet som du egentlig ikke finner, men som du fortsetter å leite etter for den må  jo være der! Helt til du innser at den må kanskje ikke det likevel, og da får du panikk for da innser du at det finnes ikke alltid regler hvordan spillet skal spilles, og når du spiller et spill uten regler så må du finne på reglene selv. Du møter kanskje noen langs stien din, men de midt i sitt eget spill; sitt eget spill uten regler, og de leter like frenetisk som deg, etter mål, mening, retningslinjer. Der går vi, hodeløse høns i fri dressur, med all verden å ta av, og kommer ingen vei, noen av oss. Eller - vi kommer jo noen vei. Sakte men sikkert oppdager vi jo alt vi skulle gjort; alt vi gjorde feil og alt vi kunne få...

©️Sylvilel Fuck. This trudge again. Allright: So clearly, I am not doing as fine I wish. Right now, I'm not sleeping, because I'm brooding over people in my life, and my life. I'm brooding over the fact that my roomate is very non-talkative, and I don't know how to deal with that, because I have never once in my life not been around people who didn't  share thoughts and opinions in some form or other. Now this  might be because I have always been easily impressionable, and prone to letting others take the lead. That's fine. But I'm not anymore. I'm brooding over how annoyed I sometimes get at people who always  share their thoughts and opinions in some form or other, and how that is completely unfair, when I  am the one who usually encourages them to. I'm brooding over how people are constantly annoyed or mad or hurt by my direct way of talking, and how that often makes me the big bad wolf. I'm brooding over the fact that ...

I - I don't know. I have things to say, but I don't know how to say them. My tongue lies dead in my mouth and my thoughts are all knotted up in each other. If I pull on a thread from the wrong end, it will all unravel. I thought I was getting depressed again, a little while back. But it's not that. All in all, I'm in a good place. But I'm tired. And I'm lonely. I have a lot of big thoughts on my mind that I need to air out, but no one to really listen to them. As of right now, I am a little lost, and I have nowhere to turn. As always, it's best to stay put until any possibilites present themselves. I know change will come eventually. It's the wait  I can't handle. There are so many things I want to be doing. So many skills I want to start developing. I'm ready to set a new course in life, but like I said, I have no fucking clue where to beign. And I've wasted so much time already; I want to start something that feels right  from the s...

Foto: ©Sylvilel Hvis man ikke vil skrive synes-synd-på-seg-sjøl-innlegg så burde man kanskje heller ikke blogge når man er influensisk. Men hey, siden når har jeg holdt meg for god for en liten selvmedlidenhets-trip? Slapp av, jeg skal ikke rante, bare filosofere. Tror jeg. Kanskje. Vet ikke. Mbwahaha. Nei. Seriøst. Eller ikke seriøst, kanskje dette ender opp som noe helt annet. Lenge siden jeg gjorde en stream of consciousness-greie. Leeeeenge siden. Kanskje det er det  jeg trenger. Ikke selvmedlidenhets-trip. Æsj, nå veit jeg ikke lenger hva jeg tenker å en gang. Alt er bare mos jo. Saus. Eller grøt. Hvorfor snakker vi alltid om mat når vi snakker om noe ustrukturert? Jeg er i allefall ustrukturert. Flere har spurt om jeg har ADHD. Jeg begynner å tro det selv snart. Men det er en diagnose som forklarer stort sett hele livet mitt på veldig plausible måter, så hvorfor ikke? Det kunne vært interessant å testa. Sett hva som skjedde. Mwa mwa mwa mwa mja m...

Foto: ©Sylvilel Mens jeg egentlig burde pakke, skriver jeg. Hva ellers skulle inspirere meg til blogging enn prokrastinasjon? Jeg depper litt, så kanskje det. Deppa har alltid vært lik inspirasjon. Ingen store eksistensielle spørsmål idag. Bare litt utbrenthet og lavt blodsukker. For mye kaffe. For lite inspirasjon. Bakpå. I limbo. Jeg går på vent. På vent med flyttinga. På vent med pakkinga. På vent med noe som sitter inni hodet mitt og hamrer for å komme ut, men jeg hører det så langt borte at jeg glemmer det. Jeg er tilbake nå, men ikke helt. Fortsatt bakpå. Fortsatt i limbo. Inspirert men uinspirert. Noe mangler. Ett eller annet vitalt, som batteri i fjernkontrollen. Ikke kaffe, for jeg skjelver snart. Foto: ©Sylvilel Jeg har pakka bøker. Fire fulle esker, og enda er jeg ikke halvferdig. Snart skal jeg ut herfra. Tilbake ut i verden etter fire år i dvale. Ny by, ny leilighet, ny roomie. Fem minutter til jobb i stedet for førtifem. Gangavstand til butikken. ...

Her sitter jeg og blar gjennom gamle tekster og ideer for å finne litt inspirasjon til denne skrivekonkurransen min. Og hva finner jeg? Fil på fil med gamle tankereferater som i gjerningsøyeblikket framtonte seg som oppgulp. Ekte ord; hele ord; usensurerte og flytende, og deilig skarpe. For det meste dreier det seg om prestasjonsangsten. Frustrasjon. Håpet som aldri helt vi la seg utfolde. Det dreier seg om forfatterdrømmen og redselen for å mislykkes. Herregud. Jeg sier det igjen: Herregud. Her er ordene fra mitt gamle, deprimerte jeg, fra da vi var fire jenter i et kollektiv i Tromsø, tre år og to måneder tilbake: " Så der satt jeg da, i senga til Paula, subla rødvin og drømte om storhet og berømmelse. Tanker flakka inn og ut av hodet, samla seg i en kosmisk storm, hvor tanke etter tanke sprang fram og forsvant like fort igjen, som blader i vinden. Jeg sukka. Rødvinen var sur, men jeg hadde smakt mye som var verre, og syntes egentlig ikke det var et problem. Tastene ...