Sylvilel

©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så...

  ©Sylvilel Heisann. Ei stund siden sist, ja? Det har skjedd mye i livet mitt de siste årene. Jeg har flytta ( 1 000 000 ganger). Bytta jobb. Knekt arma. Fiksa arma. Fått meg hund. Mista katta. Tatt opp hundekjøring igjen. Skrevet litt. Skrevet litt mindre. Håpt at jeg så smått skulle begynne å bli voksen (feira 31 forleden). Erkjent at jeg kanskje aldri kommer til å bli voksen. Ja. Livet har vært turbulent for ei som aldri har hatt  et liv før. Det er mange tanker som har hopa seg opp over lang tid. Mange følelser. Mange traumer og gammel bagasje. Mye som nå vil ut på én gang. Her i sommer innså jeg at jeg kom til å trenge samtaleterapi igjen. Så jeg tok kontakt med en privatklinikk i høst, og går nå til to flinke terapeuter som virkelig brenner for faget sitt. Det er jeg fornøyd med. Det som kanskje er det vanskeligste nå, er at jeg ikke har hatt kontakt med meg sjøl på veldig lenge. Jeg var på vei inn i en god stim i vår, men så - La mye press på meg sjøl i jobben foran som...

Image source Additional source Ho e aleina. Ho står der, ved stranda, mens bølgan vaske og slår; speide gjennom et mørke som e så tett, at det held ho fast. Men ho speide likevel. E det lys, det der ute? En flekk av ubrukelig håp i høstnatta? E det draugen, som e kommet førr å lure ho fra land; førr å trekke håpet under vann; begrave det i tareskogen, med bære en handfull albueskjell tel minnesmerke? Det lukta salt. Det lukta kaldt. Det lukta råtten jord og våt stein og tang. Ho frys. Men ho frys bære inni sæ. Nu hør ho draugen der han skratta, en buldrandes latter som rulla inn og ut mellom vindrossen; som erta og lokka og pirra. Ho myse, men ho ser han ikkje. Jo; der! En skygge utførbi skjæran. Et glimt i gule øya. Opp av havet kjæm han; ryggen bua, med tagga oppå; høg og sint mot skybankan. Så skjær han ned i en bølgedal, og blir borte. Men ho hør han fortsatt flire. Ser fortsatt blenkan fra øyan, innimella. Så blir det stilt, og ho lure på om han h...

©️Sylvilel It's been a long time since I felt as run-down as I do now, so it's actually a little hard to admit that I'm not doing so well at the moment. But I choose to view it as a symptom of a forward-moving process. Considering all the mental changes I've been through over a very short period, it would be ridiculous to think that my body woulnd't eventually catch up with the mental exhaustion. So now it's evidently time to take a step back and let things run their course for while; let all the hard work process, and see what becomes of it. Since I'm not at all a perfectionist/idealist (read: sarcasm), it's difficult to let go. I am really  bad at letting go. But some wise idiot apparently said that you should fake it 'til you make it. Also, in nine days time I'm having another surgery on the arm that I broke last August, which isn't exactly mood-lifting. But that too is part of a growing-process (pun intended), and I'...

Sylvilel As I fly Between light and stars, The vastness in my heart; Home.

©️Sylvilel 11. mai 2011 (Original tekst) Jeg merket de nakne anklene mine mot innsida av skoene mens jeg gikk. Jeg var utenfor verden, og hadde verden inni meg. Jeg kjente en makt jeg ikke hadde kjent på lenge, om jeg noensinne hadde det. Til og med stemmen min da jeg snakka til meg sjøl ( "Jeg må bare skrive ned noe før jeg glemmer det" ) hadde en myk, behagelig klang, full av roen som plutselig falt over meg. Jeg satte meg ned på ei bildekkhuske, løfta de Converse-kledde beina mine opp fra sandgropa, og kom til å tenke på ting. Lufta like før et regnvær er underlig paradoksal. På samme tid er den både klam og varm, med et isnende drag i seg. Tilstanden begynner å gå over. Jeg belsutter at det kan være lurt å legge skrivesakene fra seg. Men hva skal jeg gjøre da? tenker jeg. Vipps så er jeg tilbake igjen. En døsig, trøtt svimmelhet nesten, full av sjelero, og fri for stress. Verden er så nær nå, her i parken, og likevel så langt unna. Jeg...

©️Sylvilel I sometimes wish I had the guts to pack my things and travel the world. It's such a futile thing to say, because there really is nothing stopping me, not even insecurity anymore. I'm just - I don't know. Not afraid. Not nervous. Lazy? Maybe. I don't know what to call it. Anxious? Maybe that's a better word. Not bad anxious. Maybe I'm afraid that it won't be all I want it to be. If all goes to plan, I might be travelling to Copenhagen this Christmas. With a friend, visitng another friend. For some reason, doing something completely  different for Christmas this year appeals a great deal to me. Someting has happened to the family this year. Both my mum and dad's. Not just this year, specifically, it's been a long way coming. But I feel it more now than I used to. I want  to believe it's because I've  changed. And it probably is. But there's been a few major turning points somewhere along this particular year too....

©️Sylvilel For those of you who don’t know, once upon a time I spent the better part of ten years dealing with depression. In the last three years of that depression I also dealt with anxiety, paranoia, and panic attacks. Long story short, I had problems taking care of myself in a satisfying way, and I drove everyone away from me. This December it will be two years since I was released from therapy. It’s been a good and productive two years, and I feel like I’m finally looking at an endgame where I get my shit together. I’m doing the stuff I like, and making choices based on what’s best for ME rather than for others. This March I had a bit of a setback, to the point where I considered going back into therapy. But as my therapist always told me: “You’ve got the tools, and you know how to use them.” So I decided to try another strategy first, one that pretty much worked for me since I was a kid: Namely writing. The journal you see in the photo has been my therapeuti...

Foto: ©Sylvilel Mens jeg egentlig burde pakke, skriver jeg. Hva ellers skulle inspirere meg til blogging enn prokrastinasjon? Jeg depper litt, så kanskje det. Deppa har alltid vært lik inspirasjon. Ingen store eksistensielle spørsmål idag. Bare litt utbrenthet og lavt blodsukker. For mye kaffe. For lite inspirasjon. Bakpå. I limbo. Jeg går på vent. På vent med flyttinga. På vent med pakkinga. På vent med noe som sitter inni hodet mitt og hamrer for å komme ut, men jeg hører det så langt borte at jeg glemmer det. Jeg er tilbake nå, men ikke helt. Fortsatt bakpå. Fortsatt i limbo. Inspirert men uinspirert. Noe mangler. Ett eller annet vitalt, som batteri i fjernkontrollen. Ikke kaffe, for jeg skjelver snart. Foto: ©Sylvilel Jeg har pakka bøker. Fire fulle esker, og enda er jeg ikke halvferdig. Snart skal jeg ut herfra. Tilbake ut i verden etter fire år i dvale. Ny by, ny leilighet, ny roomie. Fem minutter til jobb i stedet for førtifem. Gangavstand til butikken. ...