Sylvilel

Stemmesurret fløt gjennom hodet mitt mens jeg lot filla gli over disken i store, bedagelige sirkler. Lytta til Foy Vance som sang lavt over anlegget; til latteren, småpratet, livet. Snuste inn lukta av folk på farta; av oppvaskmiddel, lakkert tre og kaffebønner. Et seigt smil bredte seg på leppene mine. Jeg gløtta opp på veggen, som jeg ofte gjorde. På svart-hvitt bilder av kaianlegg som for lengst var revet eller bygd ut; av biler med kromfelger; damer med hansker og menn med kasjett. Av servitør-team gjennom tidene. Av den gamle kaffekverna til farfar, og farfar som smilende holdt i sveiva. Seksti år med byens beste kaffe. Tjue av dem med meg bak disken. Grunnlagt av farfar i 1958. Først overtatt av fattern da farfar ble sjuk. Deretter av meg da fattern ble sjuk. Det begynte som en kuriositet, og forvandla seg kjapt til et monument. Bare for fem år sida vedtok bystyret byens eldste kaffebar som verneverdig. Det sies at ting tar etter navnene man gir dem. Capulus Immortal