Sylvilel

 “You all right?” “Both - yes and no.” “ That’s not cryptic at all.” “I mean, I don’t know this for certain, but I’m fairly convinced you of all people know what it feels like to carry this insufferably heavy baggage around, and yet you just know - you just know you’re gonna keep on living, one way or another, even - even if you loose your job, even if you loose your home - even if all you have left are the rags on your back, you’ll just - continue.      ‘Basically just because we don’t know how to stop.” “I guess it’s pure stubbornness.”

©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...

Currently reading:   Because WHAT is January without my good, longterm-friend, Skulduggery The Dead Skeleton Detective? Recently finished reading:  " I n this lush fantasy, Lei is a member of the Paper caste, the lowest and most oppressed class in Ikhara. She lives in a remote village with her father, where the decade-old trauma of watching her mother snatched by royal guards still haunts her. Now, the guards are back, and this time it's Lei they're after--the girl whose golden eyes have piqued the king's interest. Over weeks of training in the opulent but stifling palace, Lei and eight other girls learn the skills and charm that befit being a king's consort. But Lei isn't content to watch her fate consume her. Instead, she does the unthinkable--she falls in love. Her forbidden romance becomes enmeshed with an explosive plot that threatens the very foundation of Ikhara, and Lei, still the wide-eyed country girl at ...

Currently reading: Not sure what I think about this. A bit entertaining, but not much more than that. Something to put on the coffee table or by the toilet, I'd say. " Omgitt av idioter" Recently finished reading: A nice satirical piece for those of us who aren't really that into crime novels and local politics. Easy read with lots of dark humor. "Menn som hater ulver" Currently listening to: Currently watching: Current wordcount on The Great And Wonderful Novel: 15 693 / 80 000 words

Det går trått med skrivinga for tida. Ideene er der, men inspirasjonen har ferie. Og siden sjøldisiplin ikke er min sterkeste side blir det heller ikke noe rutinemessig jobbing der det burde vært det. MEN: Jeg har fått meg TO nye forfattervenner! Aina Olsen Midtun og Martine Strømsnes, som begge er supertrivelige og drifitge damer med mye interessant på hjertet. Også har jeg vært på eventyr borte hos søta bror og kjørt snøskuter i nydelig vinterlandskap. For ikke å snakke om de ukentlige turene med hundespann her hjemme. Lotta sover gjerne på bordet. Mammaen på fisketur. Søstra gjør ALT for en god kameravinkel. Fantastiske isskulpturer langs Torneträsk. Også selvfølgelig lekt litt i skogen: Jeg fikk anbefalt "The Trees" av ei på Norli (vår lokale Norli ligger rett vegg i vegg med min egen arbeidsplass, fysj og fysj), og har brukt cirka ni måneder på å plukke den opp. Jeg ante ikke hva jeg forventa, men ...

Foto:  ©Sylvilel Det er mandag og 1. mai og jeg ser på premieren av "American Gods." Serien er basert på boka med samme navn av Neil Gaiman, som jeg selvfølgelig har lest et par ganger. Neil Gaiman er en av de forfatterne jeg aldri får nok av. Jeg skal ikke si at Neil Gaiman har en syra stil, men den er absolutt abstrakt og filosofisk så det holder. Historiene hans har så mange dimensjoner og et enormt stort rom for tolkning, og det er sikkert derfor jeg liker ham så godt. En av de tingene han er best på er å skildre overnaturlige fenomener på en så dagligdags om drømmeaktig måte at både leseren og hovedkarakteren aldri er helt sikker på om det virkelig skjer eller ikke. Karakterutvikling er også en ting jeg liker godt med skrivinga hans. Hovedkarakterene hans er som oftest selvutslettende underdogs som lever ganske traurige og/eller intetsigende liv (eller føler at de gjør det). Disse folka er som regel knytta til ett eller annet større bilde, og vipps en dag så b...