Sylvilel

©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn...

  «Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen Nå lå han her, på trappa hennes.       Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av hundene til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.      En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.      Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen r...

The fact is, I don’t know where my ideas come from. Nor does any writer. The only real answer is to drink way too much coffee and buy yourself a desk that doesn’t collapse when you beat your head against it. - Douglas Adams Her gaze dragged past the reflections in the window pane, and sloped in a zigzag across the greening lawn outside. It wasn’t an exploring kind of gaze; it was a reluctant but helpless kind of gaze, fighting not to be drawn towards whatever it was that it was drawn towards. Because let´s face it: It wasn’t drawn towards anything in particular. No; her gaze was always drawn towards something ; a lot of the time that something was just a great big pile of nothing . Nonetheless, it was always drawn . And it was odd, really, for her eyes were so tired. She wanted nothing to do with her eyes being drawn, not at all , yet still - here she was. It was greening outside. The trees had sprouted a little more vigor only since this morning, and the lawn was now less wither-y y...

Ok. So I need to train for this. I need to train for writing, like runners train for marathon. I need to break it down into little pieces and look at it microscopically. I need to stop getting lost in my own tangle of thoughts, and start moving ahead with some purpose. And I might need to stop writing in English. Says who? The world is changing. Help it. Make it change. Move forward. Chase the goal and maybe it will be a truth one day. So what’s the goal? To tell my story. Without regret or shame. I am not ashamed. I  am not ashamed. I am not ashamed. I am not ashamed. I am not ashamed. There. See how it becomes truer as we speak´? Good. So buckle up, lady; were going for a ride. You need to stop hesitating. Stop doubting. Stop overthinking. What do you need? You need words. Lots of words. Stories. People. Feelings. Adventures. And you need to stop looking at things from above; you need to get inside them. Be in them. But how do you be in them when you’ve never been in anything ...

Image source Additional source Ho e aleina. Ho står der, ved stranda, mens bølgan vaske og slår; speide gjennom et mørke som e så tett, at det held ho fast. Men ho speide likevel. E det lys, det der ute? En flekk av ubrukelig håp i høstnatta? E det draugen, som e kommet førr å lure ho fra land; førr å trekke håpet under vann; begrave det i tareskogen, med bære en handfull albueskjell tel minnesmerke? Det lukta salt. Det lukta kaldt. Det lukta råtten jord og våt stein og tang. Ho frys. Men ho frys bære inni sæ. Nu hør ho draugen der han skratta, en buldrandes latter som rulla inn og ut mellom vindrossen; som erta og lokka og pirra. Ho myse, men ho ser han ikkje. Jo; der! En skygge utførbi skjæran. Et glimt i gule øya. Opp av havet kjæm han; ryggen bua, med tagga oppå; høg og sint mot skybankan. Så skjær han ned i en bølgedal, og blir borte. Men ho hør han fortsatt flire. Ser fortsatt blenkan fra øyan, innimella. Så blir det stilt, og ho lure på om han h...

Stemmesurret fløt gjennom hodet mitt mens jeg lot filla gli over disken i store, bedagelige sirkler. Lytta til Foy Vance som sang lavt over anlegget; til latteren, småpratet, livet. Snuste inn lukta av folk på farta; av oppvaskmiddel, lakkert tre og kaffebønner. Et seigt smil bredte seg på leppene mine. Jeg gløtta opp på veggen, som jeg ofte gjorde. På svart-hvitt bilder av kaianlegg som for lengst var revet eller bygd ut; av biler med kromfelger; damer med hansker og menn med kasjett. Av servitør-team gjennom tidene. Av den gamle kaffekverna til farfar, og farfar som smilende holdt i sveiva. Seksti år med byens beste kaffe. Tjue av dem med meg bak disken. Grunnlagt av farfar i 1958. Først overtatt av fattern da farfar ble sjuk. Deretter av meg da fattern ble sjuk. Det begynte som en kuriositet, og forvandla seg kjapt til et monument. Bare for fem år sida vedtok bystyret byens eldste kaffebar som verneverdig. Det sies at ting tar etter navnene man gir dem. Capulus Immortal...

©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...

©️Sylvilel Sometimes I wonder if she ever really had any faith at all. Or if she just clung to what she professed to be her faith, because she wanted so badly for something to believe in. I think it’s a default in all of us, to need something to anchor ourselves with; be it religion or people, a job, a cause. It all comes back to the clawing need to believe in something outside ourselves. * She sat in her huge, moss green plush chair, eyes glassy and distant. Her pale old-person-skin looked almost smooth under the rays of the afternoon sun. A faint reek of soap, urin and dust filled the room. I watched her chest rise and fall every three seconds, slow and rasping. She could have been sleeping. She could have been dead. But no; she was ever so much alive just yet. We sat in silence; me listening to the waning rythm of her life; she staring blankly into nothing. It was a comforting silence, and a sad one. «I’m going soon,» she said. «You know that.» Her voice sounded...

Foto: ©Sylvilel Hvis man ikke vil skrive synes-synd-på-seg-sjøl-innlegg så burde man kanskje heller ikke blogge når man er influensisk. Men hey, siden når har jeg holdt meg for god for en liten selvmedlidenhets-trip? Slapp av, jeg skal ikke rante, bare filosofere. Tror jeg. Kanskje. Vet ikke. Mbwahaha. Nei. Seriøst. Eller ikke seriøst, kanskje dette ender opp som noe helt annet. Lenge siden jeg gjorde en stream of consciousness-greie. Leeeeenge siden. Kanskje det er det  jeg trenger. Ikke selvmedlidenhets-trip. Æsj, nå veit jeg ikke lenger hva jeg tenker å en gang. Alt er bare mos jo. Saus. Eller grøt. Hvorfor snakker vi alltid om mat når vi snakker om noe ustrukturert? Jeg er i allefall ustrukturert. Flere har spurt om jeg har ADHD. Jeg begynner å tro det selv snart. Men det er en diagnose som forklarer stort sett hele livet mitt på veldig plausible måter, så hvorfor ikke? Det kunne vært interessant å testa. Sett hva som skjedde. Mwa mwa mwa mwa mja m...

Foto:  ©Sylvilel Det er mandag og 1. mai og jeg ser på premieren av "American Gods." Serien er basert på boka med samme navn av Neil Gaiman, som jeg selvfølgelig har lest et par ganger. Neil Gaiman er en av de forfatterne jeg aldri får nok av. Jeg skal ikke si at Neil Gaiman har en syra stil, men den er absolutt abstrakt og filosofisk så det holder. Historiene hans har så mange dimensjoner og et enormt stort rom for tolkning, og det er sikkert derfor jeg liker ham så godt. En av de tingene han er best på er å skildre overnaturlige fenomener på en så dagligdags om drømmeaktig måte at både leseren og hovedkarakteren aldri er helt sikker på om det virkelig skjer eller ikke. Karakterutvikling er også en ting jeg liker godt med skrivinga hans. Hovedkarakterene hans er som oftest selvutslettende underdogs som lever ganske traurige og/eller intetsigende liv (eller føler at de gjør det). Disse folka er som regel knytta til ett eller annet større bilde, og vipps en dag så b...

Her sitter jeg og blar gjennom gamle tekster og ideer for å finne litt inspirasjon til denne skrivekonkurransen min. Og hva finner jeg? Fil på fil med gamle tankereferater som i gjerningsøyeblikket framtonte seg som oppgulp. Ekte ord; hele ord; usensurerte og flytende, og deilig skarpe. For det meste dreier det seg om prestasjonsangsten. Frustrasjon. Håpet som aldri helt vi la seg utfolde. Det dreier seg om forfatterdrømmen og redselen for å mislykkes. Herregud. Jeg sier det igjen: Herregud. Her er ordene fra mitt gamle, deprimerte jeg, fra da vi var fire jenter i et kollektiv i Tromsø, tre år og to måneder tilbake: " Så der satt jeg da, i senga til Paula, subla rødvin og drømte om storhet og berømmelse. Tanker flakka inn og ut av hodet, samla seg i en kosmisk storm, hvor tanke etter tanke sprang fram og forsvant like fort igjen, som blader i vinden. Jeg sukka. Rødvinen var sur, men jeg hadde smakt mye som var verre, og syntes egentlig ikke det var et problem. Tastene ...

Foto:  © Sylvilel Dette er egentlig en liten hemmelighet, men jeg planlegger å delta i en skrivekonkurranse. Hemmelighet, sier du. Hvorfor blogge om det? Fordi jeg trenger å sette ord på det vel! Fordi jeg er en paradoksal jævel som ofte trosser meg sjøl bare for moroas skyld. Bare vit at jeg gliser som en tulling mens jeg skriver dette, og enda mer nå når jeg har skrevet det. Du kan vel si at jeg noen ganger liker å utfordre skjebnen bare av ren nysgjerrighet. Ikke tro at jeg er noen daredevil, langt i fra. Tvert imot har jeg alltid vært ganske forsiktig av meg. Men noen ganger - noen ganger må jeg bare trekke i tråder for å se hva som kommer ut av det. Slapp av, jeg er vel vitende om at det kan gå til helvete, tro meg. Det er alltid ei forutsetning. Men det siste året spesielt har jeg opparbeid meg en ganske stor appetitt på utfordringer. Så da lager jeg dem bare. Hvorfor akkurat det siste året? Uhm, det kan vi komme tilbake til senere. Mye senere. Utfordringa ...

Innen markedsføring er en god presentasjon alfa og omega. Førsteintrykk, salgbarhet og alt det der. La oss bare etablere med en gang at jeg er en sær faen som ikke selger ved første øyekast, og at jeg - tross alle synlige spor - egentlig liker det sånn. Når jeg sier sær så mener jeg ikke den stereotypiske særingen du sikkert ser for deg i hodet akkurat nå. På utsida ser jeg ganske normal ut. Ingen kroppslige defekter eller markante kjennetegn, ikke for høy, ikke for lav. Stemmen min ligner på mye av det du har hørt før. Kanskje klærne mine stikker seg litt ut når jeg går inn for det, men du ville fortsatt ikke tatt meg for en frik. Jeg har en helt vanlig, kjedelig jobb i en butikk på et senter. Jeg kjører SUV og jeg har en katt. Jeg bor i ei lita leilighet i huset til besteforeldrene mine, og har venner som andre normale folk. Hvor kommer særheta inn spør du. Det er litt vanskelig å forklare. Og det er i grunn den jeg har tenkt å gi utløp for på denne bloggen. Men jeg er litt sje...