Tekster fra Elefanten #1 (Texts from the Elephant)

©️Sylvilel

11. mai 2011 (Original tekst)

Jeg merket de nakne anklene mine mot innsida av skoene mens jeg gikk. Jeg var utenfor verden, og hadde verden inni meg.

Jeg kjente en makt jeg ikke hadde kjent på lenge, om jeg noensinne hadde det. Til og med stemmen min da jeg snakka til meg sjøl ("Jeg må bare skrive ned noe før jeg glemmer det") hadde en myk, behagelig klang, full av roen som plutselig falt over meg.

Jeg satte meg ned på ei bildekkhuske, løfta de Converse-kledde beina mine opp fra sandgropa, og kom til å tenke på ting.

Lufta like før et regnvær er underlig paradoksal. På samme tid er den både klam og varm, med et isnende drag i seg.

Tilstanden begynner å gå over. Jeg belsutter at det kan være lurt å legge skrivesakene fra seg.

Men hva skal jeg gjøre da? tenker jeg.

Vipps så er jeg tilbake igjen. En døsig, trøtt svimmelhet nesten, full av sjelero, og fri for stress. Verden er så nær nå, her i parken, og likevel så langt unna.

Jeg forestiller meg at han sitter på huska ved siden av; vi smiler og ler, holder en lett og spøkefull men intelligent ordveksling gående. Verden er overalt rundt oss, og inni oss. Det strømmer en energi av liv mellom oss, og selv om vi bare kaster sjenerte blikk på hverandre, ser vi hverandre tydelig.

Jeg holder ut handa mi; han tar den. "Sammen er vi mindre alene." Universet fins ikke stort nok for oss, sjøl om vi kjenner det dårlig. Ord er et nødvendig onde, men egentlig ikke nødvendig.

Det handler om å se litt av gangen. Detalj for detalj.

Jeg lukker øynene og lytter til en mann som går forbi.

Trask trask trask.

Det rasler i en pose han har med seg. Hundepose?

Mannen og hunden (som matcher hverandres svarte oppsyn) er langt oppi gata før jeg snur meg og ser at han har en Ica-pose.

****************************

May 11th 2011 (English version)

I felt my naked ankles against the inside of my shoes as I walked. I was outside the world, and had the world inside me.

I felt a power I hadn't felt in long, if I ever even had. Even my voice when I spoke to myself ("I just need to write something down before I forget it") had a soft, comfortable ring, full of the serenity that suddenly fell over me.

I sat on a tyre swing, lifted my Converse-clad feet from the sand pit, and came to think about stuff.

the air before a rainfall is weirdly paradoxal. It's clammy and warm, but with an icy current.

This state is starting to wane. I decide that it might be time to put my pen away.

But what will I do then? I think.

And then I'm back again. Almost a dozy dizzyness, filled with serenity, free of stress. The world is so close now, here in the park, and yet so far away.

I imagine him sitting on the swing beside me; we smile and laugh, have a light and playful but intelligent banter going. The world is everywhere around us, and inside us. There's a stream of life between us, and even when we just glance shyly at each other, we see each other clearly.

I hold out my hand; he takes it. "Together, that's all." The universe isn't nearly big enough for us, even if don't know it that well. Words are a necessary evil, but not really necessary.

It's about discovering a little at a time. Detail by detail.

I close my eyes and listen as a man walk by.

Trudge trudge trudge.

A rustling in a bag that he carries. Poop bag?

The man and the dog (whith matching black appearances) are far up the street before I turn to see that he has an Ica-bag.