Capulus Immortalem



Stemmesurret fløt gjennom hodet mitt mens jeg lot filla gli over disken i store, bedagelige sirkler. Lytta til Foy Vance som sang lavt over anlegget; til latteren, småpratet, livet. Snuste inn lukta av folk på farta; av oppvaskmiddel, lakkert tre og kaffebønner.

Et seigt smil bredte seg på leppene mine.

Jeg gløtta opp på veggen, som jeg ofte gjorde. På svart-hvitt bilder av kaianlegg som for lengst var revet eller bygd ut; av biler med kromfelger; damer med hansker og menn med kasjett. Av servitør-team gjennom tidene. Av den gamle kaffekverna til farfar, og farfar som smilende holdt i sveiva.

Seksti år med byens beste kaffe. Tjue av dem med meg bak disken. Grunnlagt av farfar i 1958. Først overtatt av fattern da farfar ble sjuk. Deretter av meg da fattern ble sjuk. Det begynte som en kuriositet, og forvandla seg kjapt til et monument. Bare for fem år sida vedtok bystyret byens eldste kaffebar som verneverdig.

Det sies at ting tar etter navnene man gir dem. Capulus Immortalem levde virkelig opp til sitt.

«Du gjør det igjen.»

Jeg kikka opp, inn i et ertende, smilende ansikt. Ari.

Jeg gliste tilbake.

«Hva skal det være, Ari?»

Ari hadde vanka her siden tidenes morgen. Jeg kunne faktisk ikke huske når han først kom hit. Høyreist, gråøyd og evig middelaldrende, med tusen år gammelt blikk. Jeg lurte ofte på hva som kunne gitt en mann et sånt blikk. Enda med alt jeg sjøl hadde mista - var i ferd med å miste - kunne mitt blikk nepper vært mer enn hundre og åtti.

Men Ari. Ari var tidløs. Han passa godt inn her.

«Bare det vanlige i dag, du.» Ari skrapte fram den gode musikken fra barkrakk mot golv, og klatra opp. Plasserte den brune skulderveska på krakken ved sida av. Hvilte albuene på disken.
Jeg unte meg et øyeblikk til å nyte velkjentheta i bevegelsene hans; hvordan han bøyde hodet lett mens blikket sveipa over disken; hvordan fingrene fletta seg inn i hverandre i det han skotta opp på meg. Det skjeve smilet. Så trygt. Som om han aldri hadde gjort andre bevegelser i hele sitt liv.

Jeg målte opp bønner til en espresso, dytta bajonetten på plass i maskinen, skrudde på vannet.

«Gjør hva igjen?» spurte jeg mens jeg gjorde klar koppen. Det ringla i døra da to unge jenter skravla seg vei ut. Jeg smilte, nikka ha det til dem.

«Ha det, Roland!» vinka de i det de forsvant.

Jeg satte fram espressoen til Ari, i hvit porselenskopp med gullkanta fat. Fra det nye settet jeg plukka ut i fjor. Jeg strøk en finger rundt kanten på fatet, fråtsa i teksturen før jeg dytta den mot Ari.

«Du setter opp det uttrykket,» sa Ari, tok en slurk. Han rulla kaffen rundt i munnen, ville ha alle smakene. Svelget, stoppet litt - smilte.

«Dét uttrykket der, mener du?» Jeg pekte på ansiktet hans, heva et bryn. Ari lo.

«Det er vel gleden din som setter smaken da,» sa han, gliste.

Jeg smilte litt forlegent ned mot disken, måtte klø skjeggstubben før jeg svarte.

«Etter tjue år i bransjen skulle man tro jeg hadde lært å ta i mot et kompliment,» humra jeg, kosta bort noen kaffekorn.

«Du får bruke de neste tjue årene på å banke det inn. Denne kaffen kan det ikke leves uten spør du meg.» Ari tok en ny slurk, med like stor nytelse som den forrige.

Munnvikene mine ble plutselig slappe og tunge. Jeg kjempa for å holde dem oppe, kjempa mot stikket i brystet og klumpen som forma seg i halsen. Jeg kremta, nølte, stotra litt:

«Ja, jo, får vel se på det.»

Merka han nølinga mi?

Ari tømte koppen sin. Satte den forsiktig tilbake på fatet. Rynka brynene. Heiste skuldrene. Tok sats.

«Du, Roland -»

Han fikla litt med skjorteermet.

«Ikke si det,» mumla jeg, fikk det plutselig travelt med kluten. Stirra resolutt ned i disken sjøl om jeg følte at han prøvde å få øyekontakt.

«Hør, jeg vet du ikke vil snakke om det -»

«Så la oss snakke om noe annet.» Plutselig ville jeg hive etter pusten, men tok meg i det. Klamra meg til filla med hvitnende knoker. Gløtta endelig opp på ham.

Ari kikka på meg med skakka hode, panna full av bekymringsrynker.

«Du ser verre ut.»

Et øyeblikk var jeg sikker på at maska skulle sprekke; et brått nedoverrykk i munnvika, et lite hikst, neseborene som utvida seg vilt. Hadde jeg noe blankt i øyekroken?

Han så det. Jeg at han så det. Men Ari bare nikka og la ei ru hand over min livløse.

«Av alle ting å la gå i arv,» stønna jeg, dro ei hand over panna.

«Som far så sønn,» sukka Ari.

Jeg skulte på ham.

«Har du sagt det til noen? Noen andre enn meg, mener jeg?» Han heva brynene i et spørsmålstegn. Jeg rista på hodet.

«Hvem skulle jeg si det til? Min døde familie? Mine ikke-eksisterende arvinger?» Jeg skjemtes over bitterheta i min egen stemme, men sånn var sannheta: Roland var en bitter gammel gubbe som var livredd for å dø.

«Du kunne i alle fall si det til staben din,» sa Ari. Stemmen var fri for anklager, selv om jeg sikkert fortjente noen. «Såpass fortjener de.»

En manisk latter bygde seg opp, reiste seg vill og djevelsk fra kaoset inni meg.

«La dem komme her og finne meg på golvet en dag,» mumla jeg. «Da veit de det tidsnok.»

«Roland -»

Klokka var to på fem. Døra ringla konstant av folk som forlot lokalet før stengetid. Kafeen var nesten tom, og jeg hadde ikke merka at livet forlot den. Snart var den full av avventende stillhet.

«Roland -» sa Ari, fortsatt med handa si over mi. «Jeg vet hvordan det føles.» Jeg stirra.

«Du veit åssen det føles å dø av kreft?» fnøs jeg. Til min overraskelse lo han.

«Bitterhet kler deg ikke, Roland.» Han sendte meg et sideblikk som nesten fikk meg til å rødme. «Men ja, jeg vet hvordan det føles å dø av kreft.»

Jeg løfta handa med et knips, satt opp mitt beste eureka-uttrykk: «Så klart, det glemte jeg, du er jo - hva da, en udødelig vampyr?»

«Ikke vampyr, Roland. Og det er ikke morsomt.»

«Nei visst, heksedoktor var det! Og du kurerte deg sjøl med magi.» Jeg spytta ut ordene.

Men jeg så at han hørte skjæret av desperasjon i stemmen min. Han svarte bare med et sympatisk smil. Klemte handa mi. Rista forsiktig på hodet.

«Ikke magi, Roland.»

Nå kikka han opp på meg med noe nervøst - nesten sårt - i blikket. Min tur til å riste på hodet.

«Vel, hvis du skulle finne på å ha noe heksedoktormedisin liggende så er jeg desperat nok til å prøve.» Det var delvis ment som en spøk, men ordene mine gjorde noe med Ari.

Så jeg skyndte meg å ta nøklene opp av forklelomma, gikk rundt disken for å låse døra. Ble stående der med ryggen mot ham, lot ham summe seg mens klumpen i halsen min vokste. Hodet var et eneste rør. Jeg lente panna mot glasset i døra. Knytta nevene. Subba endelig tilbake til disken, dro ut en barkrakk ved sida av Ari. Ville ikke, men møtte blikket hans likevel.

Det var kommet noe nytt i det nå. Noe innstendig og resolutt. Jeg rynka brynene. Stilte spørsmålet uten ord. Ari greip hendene mine i begge sine. Målte alle signalene mine med øyne som trygla om forståelse. Jeg blunka, overraska.

«Faktum er at jeg kan hjelpe deg.»

Pusten glapp mellom leppene mine. Egentlig var jeg ikke overraska. Kanskje det var dét som overraska meg mest. Jeg tok meg i å håpe. Satt der plutselig og lo. Fremdeles litt manisk; fremdeles litt fortapt.

Ari smilte forsiktig.

«Som jeg har sagt til deg før,» sa han, «er jeg lite villig til å gi opp den kaffen. Det er bare - prisen er drøy.» Ari lot øynene sveipe over lokalet, drømmende, litt nostalgisk. Halte ut tida før han sukka. Så tilbake på meg. Jeg rista på hodet.

«Prisen for kaffen?»

«Du skjønner ikke,» mumla han.

«Nei, jeg gjør ikke det, Ari.» Nå var det jeg som greip tak i handa hans.

En vill frustrasjon flamma plutselig opp i ansiktet hans, noe jeg aldri hadde sett alle de åra vi hadde kjent hverandre.

«Roland, du må skjønne - helt siden - nei, det blir feil.» Like fort som han karra seg opp, sank han sammen igjen som en tom sekk.

«Du kan ikke dø, Roland.»

«Kan ikke si det frister,» spøkte jeg. Smilte litt. Han lo. Noe vondt i den latteren.

«Nei, det kan jeg skjønne. Men - du kan ikke.»

«Ari -»

«Nei. Hør.» Han retta seg opp på stolen.

«Den kaffen din. I alle de årene jeg har levd, alle de stedene jeg har vært, har jeg aldri smakt kaffe som det. Aldri. Og jeg har levd et langt liv, Roland.»

Igjen ble jeg sittende å studere alderen i de øynene. Skjønte ikke, men skjønte likevel. Hva han sa. Hva han var.

«Så - du vil gi meg magisk heksedoktormedisin mot en dødelig sykdom fordi du liker kaffen min?» Jeg klarte ikke helt å svelge skepsisen.

«Ja.» Ari gjemte ansiktet i hendene. «Jeg vet det er egoistisk av meg, men -«

«Herregud, Ari.» Jeg brøt ut i rålatter. «Hvis den heksekuren din funker skal du få gratis kaffe av meg resten av livet.» Jeg lo så jeg rista. Selv ikke døden kunne visst skille en mann fra hans kaffe. Ari klødde seg skamfullt i nakken.

«Å, gi faen, Ari. Kaffe er alltid ei god unnskyldning.» Jeg tørka lattertårene på hånbaken.

«Men prisen, Roland.»

«Prisen? Livet mitt for litt kaffe? Vet du, jeg tror jeg er villig til å betale den prisen, jeg.»

«Men det er nettopp det som er saken, Roland.» Aris lepper smalna.

«Hva da? Ari? Kom til poenget.» En forutanelse grov seg fast i meg i det han svelget.

«Den - heksekuren som du kaller det - den vil ikke bare kurere deg,» klynket han. Jeg trakk pusten.

Ari svelget igjen.

«Den vil gjøre deg udødelig.»






Kommentarer

  1. Ah, det fins ikke nok norsk hverdagsfantasy i verden – takk for at du skriver den! Det var noe litt Gaimansk over dette, syns jeg, både litt American Gods og litt Sandman. Stussa litt over at disse to kara holder hender så mye – men det kan ha sammenheng med at jeg automatisk ser for meg at dette foregår i Norge, og her vil vi jo ikke sitte ved siden av hverandre på bussen engang – men du fikk meg til å bli veldig spent på forholdet mellom disse to. Og nå fikk jeg skikkelig lyst på kaffe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk sjøl som leser! kan ikke nekte for at hodet var langt inni Gaiman-verdenen mens jeg holdt på med denne, du. Så herlig at du merka det! Er ikke alltid jeg er like bevisst på hvor impulsene kommer fra når jeg skriver, men akkurat her var det liksom ingen tvil.

      Har ikke lyst til å kommentere noe som helst angående handlinga egentlig, da jeg tenker at mysteriet skal få være en del av leseropplevelsen ^^

      Som Ari sier: Den kaffen kan ikke leves uten.

      Slett
  2. Veldig atmosfærisk og fin novelle, det var en fin historie å være i. Og den gjorde meg nesten litt vemodig over at jeg ikke liker kaffe (har prøvd å lære meg å like det, men syns bare at det ble godt når jeg hadde i så mye sukker og melk at kaffesmaken bortimot forsvant og da tenkte jeg at det kan være det samme siden jeg uansett er usedvanlig glad i te) for det er en drikk som har noe sofistikert og elegant ved seg på en annen måte enn andre drikker. Uansett, takk for at du deler for dette var absolutt finfint :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Life And Other Worries #1

On being a little lost, and finding your way back