Sylvilel

 “You all right?” “Both - yes and no.” “ That’s not cryptic at all.” “I mean, I don’t know this for certain, but I’m fairly convinced you of all people know what it feels like to carry this insufferably heavy baggage around, and yet you just know - you just know you’re gonna keep on living, one way or another, even - even if you loose your job, even if you loose your home - even if all you have left are the rags on your back, you’ll just - continue.      ‘Basically just because we don’t know how to stop.” “I guess it’s pure stubbornness.”

Når du stirrer deg blind på blankhet, potensiale, valgmuligheter. Når du kan få ALT men ender opp meg INGENTING, fordi ALT er så stort, og når du først har valgt en vei, ja da er det dén veien eller ingen vei. Og noen ganger er  det ingen vei, men en sti; ei lita stripe inni krattet som du egentlig ikke finner, men som du fortsetter å leite etter for den må  jo være der! Helt til du innser at den må kanskje ikke det likevel, og da får du panikk for da innser du at det finnes ikke alltid regler hvordan spillet skal spilles, og når du spiller et spill uten regler så må du finne på reglene selv. Du møter kanskje noen langs stien din, men de midt i sitt eget spill; sitt eget spill uten regler, og de leter like frenetisk som deg, etter mål, mening, retningslinjer. Der går vi, hodeløse høns i fri dressur, med all verden å ta av, og kommer ingen vei, noen av oss. Eller - vi kommer jo noen vei. Sakte men sikkert oppdager vi jo alt vi skulle gjort; alt vi gjorde feil og alt vi kunne få...