Mens jeg prøver å skrive roman...


Når du stirrer deg blind på blankhet, potensiale, valgmuligheter.

Når du kan få ALT men ender opp meg INGENTING, fordi ALT er så stort, og når du først har valgt en vei, ja da er det dén veien eller ingen vei.

Og noen ganger er det ingen vei, men en sti; ei lita stripe inni krattet som du egentlig ikke finner, men som du fortsetter å leite etter for den  jo være der!

Helt til du innser at den må kanskje ikke det likevel, og da får du panikk for da innser du at det finnes ikke alltid regler hvordan spillet skal spilles, og når du spiller et spill uten regler så må du finne på reglene selv.

Du møter kanskje noen langs stien din, men de midt i sitt eget spill; sitt eget spill uten regler, og de leter like frenetisk som deg, etter mål, mening, retningslinjer.

Der går vi, hodeløse høns i fri dressur, med all verden å ta av, og kommer ingen vei, noen av oss.

Eller - vi kommer jo noen vei. Sakte men sikkert oppdager vi jo alt vi skulle gjort; alt vi gjorde feil og alt vi kunne fått til. Alle sideveiene vi ikke tok; alle pausene vil skulle tatt - alle små og store ting med tusen århundrers vekt i seg, og den vekta bærer vi nå, vi som tok den veien ingen andre orka å gå.

Eller stien, da.

Mens tankene kommer og går, forblir arket blankt, og potensialet blekner jo litt underveis, når tida går og går og ingenting skjer.

Motet blekner også, og nebbet.

Og likevel -

Når du har vasa rundt i det krattet så lenge at det nå er alt du egentlig kjenner til, alt du noensinne kan huske og alt du noensinne kan se for deg - og likevel så veit en liten jævel i deg at det fins noe mer.

Folk snakker om sjøldisiplin som en knapp du kan trykke på når du trenger det. Stahet er et fy-ord.

Men det mange ikke veit er at de ser så like ut i det flate halvlyset av den ellevte timen. Og du bryr deg ikke om hvilken det er heller. Har du rota deg bort i mørket så er lys lys, og du driter i kilden.

Historiebøkene er kanskje opptatt av kilden, men historiebøkene var ikke der og kan derfor heller ikke gjengi mørket helt som det var.

De kan spekulere på det så klart, men til syvende og sist var det en sånn you had to be there.

Og livet er ganske fullt av you had to be there. For oss alle.

Poeng?

Spør meg en annen dag.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Heim

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

På med modig-maska