Heim

Image source
Additional source

Ho e aleina.

Ho står der, ved stranda, mens bølgan vaske og slår; speide gjennom et mørke som e så tett, at det held ho fast.

Men ho speide likevel.

E det lys, det der ute?

En flekk av ubrukelig håp i høstnatta?

E det draugen, som e kommet førr å lure ho fra land; førr å trekke håpet under vann; begrave det i tareskogen, med bære en handfull albueskjell tel minnesmerke?

Det lukta salt. Det lukta kaldt. Det lukta råtten jord og våt stein og tang.

Ho frys. Men ho frys bære inni sæ.

Nu hør ho draugen der han skratta, en buldrandes latter som rulla inn og ut mellom vindrossen; som erta og lokka og pirra.

Ho myse, men ho ser han ikkje.

Jo; der!

En skygge utførbi skjæran. Et glimt i gule øya.

Opp av havet kjæm han; ryggen bua, med tagga oppå; høg og sint mot skybankan. Så skjær han ned i en bølgedal, og blir borte. Men ho hør han fortsatt flire. Ser fortsatt blenkan fra øyan, innimella.

Så blir det stilt, og ho lure på om han har ombestemt sæ?

Nu slit vinden ho i håret; røske så det svir, men det e godt.

Kanskje det ikkje va draugen ho så likevel; kanskje det va drømmen.

Drømmen om frihet; om å flyge over havet på utspente vinga; om å alltid finne heim i storm.

Om å følge lengselen ut over horisonten, og aldri - men kanskje - se sæ telbake.

Ho har hav oppetter anklan nu. Salt oppetter halsen, og vind oppetter øran.

Heim heim heim, messa den.

Tang i nasen og sand på tunga.

Heim heim heim.

Men korr e heim?

E det her? I havet?

E det der ute, i intet?

Eller e ho sjøl heim, midt oppi flerrandes vindrosse?

Korsn kan ho være heim, når ho ikje engang veit om ho står han av?

Korsn kan ho, aleina, være heim, når han kanskje bære e hav, og ikkje lenger finn heim?

Ho har hav oppetter knean nu. Kanskje vasse ho i han. Kanskje har han funne ho allerede.

Kanskje skulle ho gå han i møte, når draugen allikavel lå der ute og flira.

Ho har salt på kinnan.

Nu syns ho nesten ho høre han; den sangen han nynna den første sommarnatta de va i lag. Den søng over båran, dansa på vinden. Ho nynne litt med, der ho står tel hofta i sjø. Ennu kjenn ho trøkket fra arman hannes rundt sæ; ho smile, der i mørket. Kjenne bølgen lepje mot handflata.

Skoen har ho sparka av sæ. De ligg der på stranda, vente tålmodig. De venta nok forgjeves.

Det bit under hælan; stein eller krabbe - ho veit ikkje. Håpe det ikkje e krabbe; her e det ho som skal bli hav, ikkje de som allerede bor der.

Ikkje i natt, uansett.

Han søng om sola nu. Ho kan nesten kjenne den på de saltstenkte kinnan; kjenne den sursøte gresseimen i nasen; korsen natta aldri tar slutt, her ute i havet.

Jo, det va nok draugen ho så. Der e han, den uslingen; ligg der og glimta og blenka som en gammel kaill etter kvinnfolk. Nærmare land nu. Skyt gjennom skumtoppan så kjekt som ingenting. Flekke tenner tel ho, som om det å bli hav va nåkka å flire av.

Lett førr han, som allerede e hav. Og lett førr han, som allerede e hav og har funne ho.

Ho e aleina.

Men snart e ho hav.

Kanskje e ikkje håpet ubrukelig likevel.

Ho må nok bestemme sæ snart, før straumen bestemme førr ho, og gjør ho tel hav på egenhånd.

Da ser ho øyan på draugen, heilt innmed strand nu; han har kurs førr havna, ikkje ho.

Ho trør telbake, men det e kav; havet har tatt føten fra ho, og arman og pusten, så ho ikkje lenger veit om ho står eller flyt. Men de kan då ikkje bli hav uten ho!

Ei båra brer sæ over hauet; mørket under e sint og hardt; klora tak klean og slit i fire himmelretninge.

Ett sekund slepp det tak i ho; ho puste som om ho aldri har pusta før.

Det e ikkje draugen som sig inn tel havn, med høge maste og løkte som lokka.

Ho smile, aleina der i mørket.

Det e ikkje draugen.



Det e han som kjæm heim.