Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Foto: S.C. Nilsen

Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem.

Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en."

Funka dét?

Nei.

Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig.

For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant?

Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live.

Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av døgnet - hva er jeg da?

Noe av inkonsekvensen kan jeg kanskje skylde på ADHDen. Eksekutiv dysfunksjon og alt det der. Skal ikke kimses av.

Og så hjelper det jo ikke at jeg er en sånn person som kronisk gaslighter meg selv i alt jeg gjør, tviler på egen vurderingsevne hele veien.

Det er nå over ett år siden jeg ble sykemeldt. Utmattelse og følger av ubehandla ADHD.

Alle som vet noe om ADHD vet at vi ofte har sånn enten-eller-tenking: Alt eller ingenting. Happily ever after, eller katastrofe.

Jeg skjønte tidlig i sykemeldingsprosessen at jeg ikke kunne fortsette sånn som jeg har gjort: Gå på akkord med meg sjøl, si "det går bra" helt til jeg møter veggen for femtiellevte gang. Butikkyrket, som jeg har hatt i 14 år, ble for tungt. Jeg kunne ikke stå der lenger.

Jeg er snart 34 år. Hvis jeg skal legge om livet mitt så må jeg gjøre det nå, for om fem år kommer jeg ikke til å orke.

Innerst inne så forstår jeg alt dette.

Nå forstår jeg alt dette.

Men så er det ikke sånn at man kommer over gamle vaner rett over natta. Og den gamle delen av meg, den som gikk på veggen femtielleve ganger og fortsatt trodde den kunne bite tenne sammen og "la det gå bra" resten av livet - den holdt seg knallhardt fast.

De første to-tre månedene av sykemeldingsperioden var jeg livredd for at folk skulle tenke at jeg gikk der og var lat. Udugelig. Bare gjorde meg til. De neste par månedene var jeg redd for at jeg skulle begynne å tenke at jeg var lat. Udugelig. Gjorde meg til.

Det var ikke før kanskje åttende eller niende måned av sykemeldinga at det gikk opp for meg hvor mye jeg forbinder min identitet med det å være produktiv.

Og hvis du hørte et smell den dagen, så var det lyden av meg som klaska meg selv så hardt i panna at jeg hadde blåmerke i to dager etterpå.

Det er ikke tull engang.

For først da skjønte jeg hvor utrolig urettferdig jeg hadde vært mot meg selv. Selv om både terapeuter, lege, saksbehandlere og andre behandlere prøvde å fortelle meg: Du er den du er.

Ja, helt sant!

Du er den du er.

Du trenger faktisk ikke å strebe for å bli god nok, for du er allerede deg. På godt og på ondt. Du trenger faktisk ikke bli noe. Hvis du overlevde fødselen, så er du noe allerede. Og det er alt du trenger å bry deg om.

Du trenger faktisk bare å eksistere.

Ja, sånn rett bortsett fra at mennesker er de eneste dyra på jorda som må betale for å leve, da.

Men det som virkelig slo meg, var at jeg har allerede brukt 30 år av livet mitt på å kjempe en overlevelseskamp som ikke har gitt meg særlig mye postitivt å vise til. Visst har jeg folk jeg er glad, og ting jeg er stolt av, men når jeg tenker tilbake på barndommen, ungdomsåra, 20-åra, så overskygger de dårlige minnene ofte de gode.

Fordi følelsen, opplevelsen av de minnene ennå sitter så sterkt i kroppen. Fordi fokuset mitt hele tida var: Hva er neste oppgave, og hvordan skal jeg løse den? Eller unngå den. Det har jeg også brukt mye tid på.

Jeg har ikke lyst til å bruke resten av livet mitt på å jobbe sånn at jeg kan tjene penger sånn at jeg skal ha råd til å jobbe. For så å komme hjem oppbrukt, flat, uten vilje til å sette drømmer og ønsker ut i livet. Tenke at jeg gidder ikke gjøre de små tinga, for det er jo bare for fem minutter uansett, og hva er da vitsen?

For hvis det ikke er permanent, hvis ikke lykken varer evig - da er den kanskje også bortkasta?

Hvis ikke den målbare suksessen er umiddelbar, da er innsatsen også kanskje bare tull?

Siden april har jeg fått meg en ny hobby: Jeg har begynt å se på at gresset gror. Ja, eller tomatplantene da. Jeg stikker innom dem fire-fem ganger om dagen, der de står i vinduet på kontoret mitt. Jeg stryker på dem og sier: "Hvordan har vi det i dag da?"

Og vet du - det for meg, begynner å føles litt mer som suksess. For jaggu er det ikke gøy, når de der tomatkvastene har vokst en centimeter på én dag, eller vendt seg bare bittelitt mer mot lyset siden forrige gang jeg var innom.

Mange ganger har jeg tatt meg sjøl i å bare stå der, ved siden av plantebordet, stirre på plantene eller ut av vinduet, og dette bort i tanker eller dagdrømmer, eller til og med bare være helt tanketom. Og allikevel føler jeg at jeg har fått noe ut av de minuttene. Bare fordi det står noen grønne kvaster og strekker seg ved siden av meg.

Og jeg er ikke den eneste som aktivt søker kvalitetstid med grønssaksplantene.

Jeg er nok heller ikke den eneste som stiller dette spørsmålet om dagen, men: Hvorfor er det blitt sånn at det er så forbaska forbudt å bare eksistere?