Litt nerding om Neil Gaiman og en wannabe-forfatter
 |
| Foto: ©Sylvilel |
Det er mandag og 1. mai og jeg ser på premieren av "American Gods." Serien er basert på boka med samme navn av Neil Gaiman, som jeg selvfølgelig har lest et par ganger.
Neil Gaiman er en av de forfatterne jeg aldri får nok av. Jeg skal ikke si at Neil Gaiman har en syra stil, men den er absolutt abstrakt og filosofisk så det holder. Historiene hans har så mange dimensjoner og et enormt stort rom for tolkning, og det er sikkert derfor jeg liker ham så godt. En av de tingene han er best på er å skildre overnaturlige fenomener på en så dagligdags om drømmeaktig måte at både leseren og hovedkarakteren aldri er helt sikker på om det virkelig skjer eller ikke.
Karakterutvikling er også en ting jeg liker godt med skrivinga hans. Hovedkarakterene hans er som oftest selvutslettende underdogs som lever ganske traurige og/eller intetsigende liv (eller føler at de gjør det). Disse folka er som regel knytta til ett eller annet større bilde, og vipps en dag så blir de rykka hodestups uti sitt livs eventyr. Ut på andre sida kommer et nytt og bedre menneske, med styrka selvbilde og selvtillit, og et sett med nye evner (som de kanskje egentlig alltid hadde) til å gjøre en forskjell i verden. En ting du kan være sikker på er at disse folka aldri vil la seg tråkke på igjen.
Neil Gaiman har et stort fokus på karakterenes selvhevdelse kombinert med en forkjærlighet for absurde situasjoner. Humor spiller en stor rolle i skrivinga hans, og den kan gjerne være både nusselig og svart på en gang.
Jeg veit at fins en del folk som ikke klarer skrivestilen hans, og det kan jeg på en måte forstå. Han bruker mange metaforer, og ofte veldig tvetydige formuleringer som kan leses på uhorvelig mange måter. Ofte må du stoppe opp og tygge litt på ting underveis, noe som i allefall for min del gjør det vanskelig å lese Neil Gaiman som rein underholdning. Han har liksom alltid en baktanke med alt. Det kan kanskje lønne seg å gjøre litt research på forfatteren før man leser noen av de større tingene hans. Det har i allefall vært nyttig for min egen leseprosess.
Faen for en nerd jeg er.
En ting du må vite om meg er at jeg aldri bare leser ei bok. Ei venninne av meg beskrev det en gang som å være en soldat på treningsleir, og jeg har egentlig alltid følt det som en treffende beskrivelse. Sjøl om jeg misliker ei bok er det sjelden jeg legger den fra meg, med mindre den er så dårlig at jeg føler en økende trang til å dælje hodet i bordplata. Det har hendt. "Twilight", for eksempel. "Fifty Shades". "Divergent", "Carve The Mark".
Uansett: Forklaringsbehovet kommer sikkert av det at så mange tror at jeg lever og ånder for strikking. Husflid-ansatt ikke sant. Men tilfellet er at jeg lever og ånder for historier, språk, en saftig turn-of-phrase. Fortellerstemmer. Plotstruktur. Jeg leser ikke bøker. Jeg leser dem. Det er sikkert unødvendig å si, men som sagt, jeg har et lite (les: DIGERT) forklaringsbehov på det punktet. Sånt skjer når man bor i en lasaronprovins.
Okei. Digresjon. Beklager.
Neil Gaiman. Bra forfatter. "American Gods." Bra bok, bra TV-serie.
Point made.
Sees snart.
Gleder meg så fælt til å se serien!!! Det begynner å bli ganske lenge siden jeg leste boka, og jeg husker helt ærlig ikke så mye av den, men jeg trur det kanskje til og med kan være en fordel når jeg omsider får sett serien, sånn at jeg ikke henger meg opp i detaljer som ikke er NØYAKTIG sånn som jeg hadde sett dem for meg. Med dét sagt, er jeg faktisk ikke sååå fan av Neil Gaiman som de fleste jeg kjenner som har lest ham er. Jeg likte både American Gods og Sandman godt, men de forandra ikke livet mitt eller noe sånt. Ikke desto mindre: gleder meg til å se!!
SvarSlett