"Hva skjer'a?"

©️S.C. Nilsen

 Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?"

I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan.

Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve meg på å føle igjen.

Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg er modig. Men jeg tør ikke likevel.

Kontekst?

Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så, ja, det endte som det kanskje måtte uansett, med at følelser, ønsker, drømmer, behov ble en sånn slitsom, irriterende greie som det var lettere å stappe i en sekk.

Dessuten kommer jeg fra en kultur der overlevelse står øverst på tapetet, mens selvutvikling og egenkjærlighet er forbeholdt de med for mye fritid.

Og sjøl om tida går framover, ligger den ennå en slags stolthet i å lide seg gjennom livet, vi står han av, som vi sier her nord. Har man ikke kjempa for det så er det ikke verdt noe. Nordnorsk folkesjel tog alt det der.

Nei, det gjelder så klart ikke alle nordlendinger: Ingenting gjelder alle, for alle er vi forskjellige, og ferdig med dét.

Men fra gammelt av var det litt sånn at man sløser verken med ord, mat eller penger, og man stikker seg hvertfall ikke ut, da blir det juling.

For meg oppleves det som om den mentaliteten henger sterk igjen i hjembygda, sjøl om vi både har bedre råd, tid og tilgang på informasjon enn vi hadde på 20-, 40-, 90-tallet.

Men nok om dét.

Lang historie kort: Jeg falt utenfor både systemet og samfunnet en gang for lenge siden, og siden da har jeg liksom måttet slåss litt for å finne fram.

Misforstå meg rett: Tida var dét den var den gang, og jeg klandrer verken den ene eller den andre personen eller instansen for at jeg forsvant mellom stolene. Man snakka ikke om sånt på den tida. Folk hadde nok med seg og sitt.

Og på én måte får jeg jo den doble gleden av å faktisk kunne si at jeg har kjempa for det. Selv om det å bli sterk gjennom motgang ikke akkurat var det jeg ønska meg i livet.

Sterk er liksom et så fint ord: "Du er så sterk." Jo takk, du, tok bare tredve år med drit for å bli det, null stress lissom.

Hah.

Sterk er et fint ord for å kamuflere "glad jeg ikke er deg i den situasjonen der, du".

Dessuten er det å slå av følelsene sine langt fra noe å trakte etter. Det skaper bare mer problemer.

Man begynner å late som: "Joda, det går bra, takk som spør, hyggelig." Man begynner å slite. Man begynner å presse seg til å fungere. Man begynner å visne.

Man slutter å fungere. Man slutter å henge med. Man slutter å tenke, føle, puste, spise, dusje, sove -

Men følelsene skal man legge lokk på. Dem er det ingen som får se. Dessuten er de så vanskelige å håndtere uansett at det kanskje er like greit å bare late som de ikke finnes.

Gråte? Næh. Jeg mener, jeg har lyst til å gråte, men det er litt vanskelig, egentlig. Tror jeg kanskje bare lar vær.

Le? Nei, fysj, alt for slitsomt. Koster for mange kalorier.

Være sint? Uff, sånt er farlig.

Og så videre, og så videre.

Og det jeg tenker på nå, er hvordan og hvorfor i helvete jeg egentlig har sabotert meg sjøl så mye opp gjennom årene.

Og alt det der har med følelser å gjøre.

Jeg har så mange drømmer!

Jeg vil skrive, jeg vil kjøre hund, jeg vil reise, fotografere, svømme, sykle, klatre, lære meg kunstløp, spille musikk, starte bedrift -

Men ennå er det en del av meg som sier nei det der er umulig for deg, enda jeg veit at det bare er bullshit. Den frykta som kommer med dét tankesettet, den vil jeg til livs: Hva i huleste er poenget med dén, liksom? Skal jeg sitte her på gjerdet for resten av livet, da? Føler jeg har sitti her i godt og vel tredve år allerede, er det ikke på tide å finne på noe annet?

Og sånn går samtalene med meg sjøl.

Så kan man jo argumentere med at det er vanskeligere for meg siden jeg mest sannsynlig trenger medisiner. Og det stemmer nok. Men jeg blir litt sånn - det må da være en hack for det og? Eller er det bare medisinene som er hacken?

And round and round it goes.

Det blir nok ingen konklusjon i dag. Men det var godt å være tilbake på tastaturet igjen. Litt for høy terskel der, noen ganger. Curtesy of min all-or-nothing-mentalitet.

Jeg jobber med saken.