Litt nerding om Neil Gaiman og en wannabe-forfatter

Foto: ©Sylvilel


Det er mandag og 1. mai og jeg ser på premieren av "American Gods." Serien er basert på boka med samme navn av Neil Gaiman, som jeg selvfølgelig har lest et par ganger.

Neil Gaiman er en av de forfatterne jeg aldri får nok av. Jeg skal ikke si at Neil Gaiman har en syra stil, men den er absolutt abstrakt og filosofisk så det holder. Historiene hans har så mange dimensjoner og et enormt stort rom for tolkning, og det er sikkert derfor jeg liker ham så godt. En av de tingene han er best på er å skildre overnaturlige fenomener på en så dagligdags om drømmeaktig måte at både leseren og hovedkarakteren aldri er helt sikker på om det virkelig skjer eller ikke.

Karakterutvikling er også en ting jeg liker godt med skrivinga hans. Hovedkarakterene hans er som oftest selvutslettende underdogs som lever ganske traurige og/eller intetsigende liv (eller føler at de gjør det). Disse folka er som regel knytta til ett eller annet større bilde, og vipps en dag så blir de rykka hodestups uti sitt livs eventyr. Ut på andre sida kommer et nytt og bedre menneske, med styrka selvbilde og selvtillit, og et sett med nye evner (som de kanskje egentlig alltid hadde) til å gjøre en forskjell i verden. En ting du kan være sikker på er at disse folka aldri vil la seg tråkke på igjen.

Neil Gaiman har et stort fokus på karakterenes selvhevdelse kombinert med en forkjærlighet for absurde situasjoner. Humor spiller en stor rolle i skrivinga hans, og den kan gjerne være både nusselig og svart på en gang.

Jeg veit at fins en del folk som ikke klarer skrivestilen hans, og det kan jeg på en måte forstå. Han bruker mange metaforer, og ofte veldig tvetydige formuleringer som kan leses på uhorvelig mange måter. Ofte må du stoppe opp og tygge litt på ting underveis, noe som i allefall for min del gjør det vanskelig å lese Neil Gaiman som rein underholdning. Han har liksom alltid en baktanke med alt. Det kan kanskje lønne seg å gjøre litt research på forfatteren før man leser noen av de større tingene hans. Det har i allefall vært nyttig for min egen leseprosess.

Faen for en nerd jeg er.

En ting du må vite om meg er at jeg aldri bare leser ei bok. Ei venninne av meg beskrev det en gang som å være en soldat på treningsleir, og jeg har egentlig alltid følt det som en treffende beskrivelse. Sjøl om jeg misliker ei bok er det sjelden jeg legger den fra meg, med mindre den er så dårlig at jeg føler en økende trang til å dælje hodet i bordplata. Det har hendt. "Twilight", for eksempel. "Fifty Shades". "Divergent", "Carve The Mark".

Uansett: Forklaringsbehovet kommer sikkert av det at så mange tror at jeg lever og ånder for strikking. Husflid-ansatt ikke sant. Men tilfellet er at jeg lever og ånder for historier, språk, en saftig turn-of-phrase. Fortellerstemmer. Plotstruktur. Jeg leser ikke bøker. Jeg leser dem. Det er sikkert unødvendig å si, men som sagt, jeg har et lite (les: DIGERT) forklaringsbehov på det punktet. Sånt skjer når man bor i en lasaronprovins.

Okei. Digresjon. Beklager.

Neil Gaiman. Bra forfatter. "American Gods." Bra bok, bra TV-serie.

Point made.

Sees snart.





Kommentarer

  1. Nattfall2. mai 2017 kl. 06:32

    Gleder meg så fælt til å se serien!!! Det begynner å bli ganske lenge siden jeg leste boka, og jeg husker helt ærlig ikke så mye av den, men jeg trur det kanskje til og med kan være en fordel når jeg omsider får sett serien, sånn at jeg ikke henger meg opp i detaljer som ikke er NØYAKTIG sånn som jeg hadde sett dem for meg. Med dét sagt, er jeg faktisk ikke sååå fan av Neil Gaiman som de fleste jeg kjenner som har lest ham er. Jeg likte både American Gods og Sandman godt, men de forandra ikke livet mitt eller noe sånt. Ikke desto mindre: gleder meg til å se!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Bilde
Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate...
Les mer

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Bilde
©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...
Les mer