Sylvilel

Her sitter jeg og blar gjennom gamle tekster og ideer for å finne litt inspirasjon til denne skrivekonkurransen min. Og hva finner jeg? Fil på fil med gamle tankereferater som i gjerningsøyeblikket framtonte seg som oppgulp. Ekte ord; hele ord; usensurerte og flytende, og deilig skarpe. For det meste dreier det seg om prestasjonsangsten. Frustrasjon. Håpet som aldri helt vi la seg utfolde. Det dreier seg om forfatterdrømmen og redselen for å mislykkes. Herregud. Jeg sier det igjen: Herregud. Her er ordene fra mitt gamle, deprimerte jeg, fra da vi var fire jenter i et kollektiv i Tromsø, tre år og to måneder tilbake: " Så der satt jeg da, i senga til Paula, subla rødvin og drømte om storhet og berømmelse. Tanker flakka inn og ut av hodet, samla seg i en kosmisk storm, hvor tanke etter tanke sprang fram og forsvant like fort igjen, som blader i vinden. Jeg sukka. Rødvinen var sur, men jeg hadde smakt mye som var verre, og syntes egentlig ikke det var et problem. Tastene ...

Foto:  © Sylvilel Dette er egentlig en liten hemmelighet, men jeg planlegger å delta i en skrivekonkurranse. Hemmelighet, sier du. Hvorfor blogge om det? Fordi jeg trenger å sette ord på det vel! Fordi jeg er en paradoksal jævel som ofte trosser meg sjøl bare for moroas skyld. Bare vit at jeg gliser som en tulling mens jeg skriver dette, og enda mer nå når jeg har skrevet det. Du kan vel si at jeg noen ganger liker å utfordre skjebnen bare av ren nysgjerrighet. Ikke tro at jeg er noen daredevil, langt i fra. Tvert imot har jeg alltid vært ganske forsiktig av meg. Men noen ganger - noen ganger må jeg bare trekke i tråder for å se hva som kommer ut av det. Slapp av, jeg er vel vitende om at det kan gå til helvete, tro meg. Det er alltid ei forutsetning. Men det siste året spesielt har jeg opparbeid meg en ganske stor appetitt på utfordringer. Så da lager jeg dem bare. Hvorfor akkurat det siste året? Uhm, det kan vi komme tilbake til senere. Mye senere. Utfordringa ...

Innen markedsføring er en god presentasjon alfa og omega. Førsteintrykk, salgbarhet og alt det der. La oss bare etablere med en gang at jeg er en sær faen som ikke selger ved første øyekast, og at jeg - tross alle synlige spor - egentlig liker det sånn. Når jeg sier sær så mener jeg ikke den stereotypiske særingen du sikkert ser for deg i hodet akkurat nå. På utsida ser jeg ganske normal ut. Ingen kroppslige defekter eller markante kjennetegn, ikke for høy, ikke for lav. Stemmen min ligner på mye av det du har hørt før. Kanskje klærne mine stikker seg litt ut når jeg går inn for det, men du ville fortsatt ikke tatt meg for en frik. Jeg har en helt vanlig, kjedelig jobb i en butikk på et senter. Jeg kjører SUV og jeg har en katt. Jeg bor i ei lita leilighet i huset til besteforeldrene mine, og har venner som andre normale folk. Hvor kommer særheta inn spør du. Det er litt vanskelig å forklare. Og det er i grunn den jeg har tenkt å gi utløp for på denne bloggen. Men jeg er litt sje...