Gamle ting
Her sitter jeg og blar gjennom gamle tekster og ideer for å finne litt inspirasjon til denne skrivekonkurransen min. Og hva finner jeg? Fil på fil med gamle tankereferater som i gjerningsøyeblikket framtonte seg som oppgulp. Ekte ord; hele ord; usensurerte og flytende, og deilig skarpe.
For det meste dreier det seg om prestasjonsangsten. Frustrasjon. Håpet som aldri helt vi la seg utfolde. Det dreier seg om forfatterdrømmen og redselen for å mislykkes.
Herregud.
Jeg sier det igjen: Herregud.
Her er ordene fra mitt gamle, deprimerte jeg, fra da vi var fire jenter i et kollektiv i Tromsø, tre år og to måneder tilbake:
"Så der satt jeg da, i senga til Paula, subla rødvin og drømte om storhet og berømmelse. Tanker flakka inn og ut av hodet, samla seg i en kosmisk storm, hvor tanke etter tanke sprang fram og forsvant like fort igjen, som blader i vinden.
Jeg sukka. Rødvinen var sur, men jeg hadde smakt mye som var verre, og syntes egentlig ikke det var et problem. Tastene klikka tilfredsstillende. Jeg elska den lyden.
Katta malte ved sida av meg. Hun lå der som ei pelsdekt lita øy, aleine men ikke helt. Sammen, men ikke helt. Vi var sånn begge to. Jeg fikk ofte høre at vi ligna på hverandre. Kanskje det var sant.
For øyeblikket satt jeg og spekulerte i hvorvidt jeg ville klare utfordringa jeg sjøl hadde satt meg, og skrive meg ut av den kneika som virka så uoverkommelig stor. Jeg kunne tenke meg at det ville være letter å ta fatt på noe som ikke berørte meg sjøl så inderlig, siden jeg åpenbart var redd for å skrive om meg sjøl. Likevel - det ville kanskje også være lettere å skrive noe som engasjerte meg på et dypere plan.
Men jeg klarte aldri å komme i gang. Jeg satte meg alltid for høye ambisjoner. Etter et par timers skriving datt jeg alltid i fisk og mista lysta og engsjementet. Det var det samme som jeg holdt på med nå.
Kimmie drassa en søppelsekk forbi døra. Katta løftet hodet. Jeg drakk en ny slurk rødvin. Jeg absolutt måtte komme over denne skrivesperra, ellers kom jeg til å bli gal. Det var for vanskelig å skrive, men for vanskelig å la være.
Alltid når jeg satte meg ned for å skrive ble jeg helt blank hva kloke tanker angikk. Jeg tenkte dem støtt og stadig, men klarte merkelig nok aldri å få dem ned på pairet såpass at jeg fikk sett nærmere på dem. For det hadde jeg oppdaga, at skriving var hvordan jeg sorterte tankene.
Direkte språk hadde visst aldri vært min greie etter hva jeg forsto, men jeg likte å lese det, ofte bedre enn florerende beskrivelser, fordi hodet mitt faktisk var i stand til å skape sine egne bilder. Det var ingenting i veien med fantasien min.
Jeg hadde bestemt at jeg skulle motbevise alle som hadde tvilt på meg og bli forfatter, og jeg hadde innsett at jeg måtte gjøre en innsats hvis jeg ville ha jobben gjort. Men så var det denne barrieren da.
Jeg ville skrive om et menneske som sleit med å høre hjemme. Det fantes en milliard milliard versjoner av den historien, men samfunnet var i flux. Nye ting ble aktuelle hver eneste dag. Kanskje jeg kunne ha flaks. Kanskje timinga sugde. Jeg visste ikke. Alt jeg visste var at om jeg skulle få til noe så var jeg nødt til å legge ambisjonene til side og konsentrere meg om jobben.
Så oppdaga jeg plutselig at hver gang jeg skulle til å skrive ned en av mine såkalt kloke tanker, ble jeg livredd ved tanken på at jeg kunne komme til å si noe feil, at jeg skulle ha oppfatta sammenhengen galt, at en overmektig ordgud skulle komme og slå meg til jorda med dommedagsslegga si. Jeg visste jo sjøl at det bare handla om å formidle mine enge tanker og at det var nettopp derfor jeg skreiv, men usikkerheta tok bestandig kverken på kreativiteten.
Jeg visste, innerst inne, at jeg hadde det i meg. Jeg måtte bare finne triggeren som reiv ned veggen.
Ettersom jeg satt og lytta til filmmusikken fra Ringenes Herre begynte jeg å tenke på hvordan Tolkien og de gutta der kunne øse ut av seg disse svære universene sine, og samtidig ha vettet i behold. Hvordan kunne de blottlegge sjela si så til de grader uten å miste biter av den, uten å ville forsvare tankene sine med nebb og klør og allikevel gjøre det med verdighet? Hvordan turte de?
Antageligvis var jeg redd for at grensa mellom geni og galskap skulle viskes ut i formidlingsprosessen. At jeg skulle være for lettepåvirkelig, noe jeg visste at jeg kunne være hvis jeg ikke passa meg jævlig godt.
Men alt jeg skreiv føltes feil, sjøl om jeg visste at det ikke var det. Jeg visste at det bare var tankene, fantasien som satte grenser, men jeg lot dem gjøre det fordi jeg var redd for å velge feil. Feilfeilfeilfeilfeil. Det var det jeg var redd for. Å ikke være bra nok. Å ikke bli tatt seriøst for de valgene jeg tok. Jeg var også klar over at jeg alltid ville ha noen å forsvare synspunktene mine mot og at det alltid ville finnes folk som var uenige med meg, og at sjølaksept var en stor del av det å klare å skrive nøyaktig det jeg hadde lyst til. Få forklaringstrangen til å ta en pause. Egentlig var det bare å begynne å slutte å kaste bort tid. Jeg fantaserte jo så mye ellers. Hvorfor skulle det være så vanskelig?"
For det meste dreier det seg om prestasjonsangsten. Frustrasjon. Håpet som aldri helt vi la seg utfolde. Det dreier seg om forfatterdrømmen og redselen for å mislykkes.
Herregud.
Jeg sier det igjen: Herregud.
Her er ordene fra mitt gamle, deprimerte jeg, fra da vi var fire jenter i et kollektiv i Tromsø, tre år og to måneder tilbake:
"Så der satt jeg da, i senga til Paula, subla rødvin og drømte om storhet og berømmelse. Tanker flakka inn og ut av hodet, samla seg i en kosmisk storm, hvor tanke etter tanke sprang fram og forsvant like fort igjen, som blader i vinden.
Jeg sukka. Rødvinen var sur, men jeg hadde smakt mye som var verre, og syntes egentlig ikke det var et problem. Tastene klikka tilfredsstillende. Jeg elska den lyden.
Katta malte ved sida av meg. Hun lå der som ei pelsdekt lita øy, aleine men ikke helt. Sammen, men ikke helt. Vi var sånn begge to. Jeg fikk ofte høre at vi ligna på hverandre. Kanskje det var sant.
For øyeblikket satt jeg og spekulerte i hvorvidt jeg ville klare utfordringa jeg sjøl hadde satt meg, og skrive meg ut av den kneika som virka så uoverkommelig stor. Jeg kunne tenke meg at det ville være letter å ta fatt på noe som ikke berørte meg sjøl så inderlig, siden jeg åpenbart var redd for å skrive om meg sjøl. Likevel - det ville kanskje også være lettere å skrive noe som engasjerte meg på et dypere plan.
Men jeg klarte aldri å komme i gang. Jeg satte meg alltid for høye ambisjoner. Etter et par timers skriving datt jeg alltid i fisk og mista lysta og engsjementet. Det var det samme som jeg holdt på med nå.
Kimmie drassa en søppelsekk forbi døra. Katta løftet hodet. Jeg drakk en ny slurk rødvin. Jeg absolutt måtte komme over denne skrivesperra, ellers kom jeg til å bli gal. Det var for vanskelig å skrive, men for vanskelig å la være.
Alltid når jeg satte meg ned for å skrive ble jeg helt blank hva kloke tanker angikk. Jeg tenkte dem støtt og stadig, men klarte merkelig nok aldri å få dem ned på pairet såpass at jeg fikk sett nærmere på dem. For det hadde jeg oppdaga, at skriving var hvordan jeg sorterte tankene.
Direkte språk hadde visst aldri vært min greie etter hva jeg forsto, men jeg likte å lese det, ofte bedre enn florerende beskrivelser, fordi hodet mitt faktisk var i stand til å skape sine egne bilder. Det var ingenting i veien med fantasien min.
Jeg hadde bestemt at jeg skulle motbevise alle som hadde tvilt på meg og bli forfatter, og jeg hadde innsett at jeg måtte gjøre en innsats hvis jeg ville ha jobben gjort. Men så var det denne barrieren da.
Jeg ville skrive om et menneske som sleit med å høre hjemme. Det fantes en milliard milliard versjoner av den historien, men samfunnet var i flux. Nye ting ble aktuelle hver eneste dag. Kanskje jeg kunne ha flaks. Kanskje timinga sugde. Jeg visste ikke. Alt jeg visste var at om jeg skulle få til noe så var jeg nødt til å legge ambisjonene til side og konsentrere meg om jobben.
Så oppdaga jeg plutselig at hver gang jeg skulle til å skrive ned en av mine såkalt kloke tanker, ble jeg livredd ved tanken på at jeg kunne komme til å si noe feil, at jeg skulle ha oppfatta sammenhengen galt, at en overmektig ordgud skulle komme og slå meg til jorda med dommedagsslegga si. Jeg visste jo sjøl at det bare handla om å formidle mine enge tanker og at det var nettopp derfor jeg skreiv, men usikkerheta tok bestandig kverken på kreativiteten.
Jeg visste, innerst inne, at jeg hadde det i meg. Jeg måtte bare finne triggeren som reiv ned veggen.
Ettersom jeg satt og lytta til filmmusikken fra Ringenes Herre begynte jeg å tenke på hvordan Tolkien og de gutta der kunne øse ut av seg disse svære universene sine, og samtidig ha vettet i behold. Hvordan kunne de blottlegge sjela si så til de grader uten å miste biter av den, uten å ville forsvare tankene sine med nebb og klør og allikevel gjøre det med verdighet? Hvordan turte de?
Antageligvis var jeg redd for at grensa mellom geni og galskap skulle viskes ut i formidlingsprosessen. At jeg skulle være for lettepåvirkelig, noe jeg visste at jeg kunne være hvis jeg ikke passa meg jævlig godt.
Men alt jeg skreiv føltes feil, sjøl om jeg visste at det ikke var det. Jeg visste at det bare var tankene, fantasien som satte grenser, men jeg lot dem gjøre det fordi jeg var redd for å velge feil. Feilfeilfeilfeilfeil. Det var det jeg var redd for. Å ikke være bra nok. Å ikke bli tatt seriøst for de valgene jeg tok. Jeg var også klar over at jeg alltid ville ha noen å forsvare synspunktene mine mot og at det alltid ville finnes folk som var uenige med meg, og at sjølaksept var en stor del av det å klare å skrive nøyaktig det jeg hadde lyst til. Få forklaringstrangen til å ta en pause. Egentlig var det bare å begynne å slutte å kaste bort tid. Jeg fantaserte jo så mye ellers. Hvorfor skulle det være så vanskelig?"
Dette var skikkelig fint å lese! Aner ikke hvor høyt ambinasjonsnivå du har hatt med denne teksten, men det aner meg at det har vært lavt, og at du ikke har tenkt at dette nødvendigvis skal bli til noe. Det virker sånn, i væffal, og det er ment positivt! Liker hvor uanstrengt skrivestilen din er her. Jeg kan åpenbart ikke snakke for alle som skriver, men jeg kjenner meg i væffal igjen sjøl i mye av det du snakker om her.
SvarSlett