Hemmelig nemmelig

Foto: ©Sylvilel

Dette er egentlig en liten hemmelighet, men jeg planlegger å delta i en skrivekonkurranse.

Hemmelighet, sier du. Hvorfor blogge om det?

Fordi jeg trenger å sette ord på det vel! Fordi jeg er en paradoksal jævel som ofte trosser meg sjøl bare for moroas skyld. Bare vit at jeg gliser som en tulling mens jeg skriver dette, og enda mer nå når jeg har skrevet det. Du kan vel si at jeg noen ganger liker å utfordre skjebnen bare av ren nysgjerrighet.

Ikke tro at jeg er noen daredevil, langt i fra. Tvert imot har jeg alltid vært ganske forsiktig av meg. Men noen ganger - noen ganger må jeg bare trekke i tråder for å se hva som kommer ut av det. Slapp av, jeg er vel vitende om at det kan gå til helvete, tro meg. Det er alltid ei forutsetning. Men det siste året spesielt har jeg opparbeid meg en ganske stor appetitt på utfordringer. Så da lager jeg dem bare.

Hvorfor akkurat det siste året?

Uhm, det kan vi komme tilbake til senere. Mye senere.

Utfordringa nå er å fortelle så rent og upretensiøst om meg selv som jeg klarer. Uten å farge fortellinga med andre folks stemmer og metaforer. Eller - i allefall bare med min egen stemme. Metaforer kan man vel vanskelig unngå å stjele. Det fins neppe mye usagt mellom himmel og jord etter millioner av år, selv om konteksten stadig er i flux.

Det er det som er utfordringa. Å finne sine egen ord i alt som allerede er sagt. Metaforer er jeg knallgod på, så utfordringa der blir å bruke dem på rett sted til rett tid uten å overdrive.

Ugh, et øyeblikk nå fikk jeg prestasjonangst igjen.

Men det er vel det som er poenget. Man blir ikke den neste J.K. Rowling uten å betale for det, hvis man skal tro biografiforfatterne.

Skrivekonkurranse, ja. Jeg sier ikke hvilken, eller når frista er. Kanskje det er sært, men det forklarte jeg jo i introen. Det er ikke prestasjonsangsten som snakker der heller, så kanskje jeg tenker på noe så teit som jinx. Kanskje. Det er ikke usannsynlig.

Der er utfrodringa å finne ut hva jeg egentlig ønsker å si, og deretter å komprimere det til novelleformat. Easy task, eh? Spesielt for ei som elsker detaljer. Jeg er god på detaljer skjønner du. Så god at det store bildet ofte forsvinner langt avgårde i bakhodet når jeg først setter i gang. Passende nok når man skriver "Ringenes Herre" eller noe, men ikke når man har maksimum tjue sider på å få ting sagt. Ups.

Jaja.

Men så vet du det, da. Jeg har satt meg et mål. For første gang på ei stund skal jeg jobbe fram mot noe jeg brenner for, i den tro at det skal bringe meg videre i livet. Eh? Ikke dumt det?



So long, sinner. See you on the other side.