Insomniac Maniac

Foto: ©Sylvilel

Hvis man ikke vil skrive synes-synd-på-seg-sjøl-innlegg så burde man kanskje heller ikke blogge når man er influensisk. Men hey, siden når har jeg holdt meg for god for en liten selvmedlidenhets-trip?

Slapp av, jeg skal ikke rante, bare filosofere. Tror jeg. Kanskje. Vet ikke.

Mbwahaha.

Nei. Seriøst.

Eller ikke seriøst, kanskje dette ender opp som noe helt annet.

Lenge siden jeg gjorde en stream of consciousness-greie. Leeeeenge siden. Kanskje det er det jeg trenger.

Ikke selvmedlidenhets-trip.

Æsj, nå veit jeg ikke lenger hva jeg tenker å en gang. Alt er bare mos jo. Saus. Eller grøt.

Hvorfor snakker vi alltid om mat når vi snakker om noe ustrukturert?

Jeg er i allefall ustrukturert. Flere har spurt om jeg har ADHD. Jeg begynner å tro det selv snart. Men det er en diagnose som forklarer stort sett hele livet mitt på veldig plausible måter, så hvorfor ikke? Det kunne vært interessant å testa. Sett hva som skjedde.

Mwa mwa mwa mwa mja mje mjæ mja.

Sånn ser det ut i hodet mitt noen ganger. Ikke noe spesielt, bare mye støy. Mye mas. Mye lyd. Mye ææææææææ. Mye iiiiiii. Mye hahahahahahahahaha!

 Jeg pleier å sverge på at jeg ikke er gal. Men kan jeg egentlig det, tror du? Kan jeg si at jeg ikke er gal?

Tihihi.

Nei nå begynner jeg snart å le her. Sånn seriøst. Skikkelig manisk latterkrampe på vei, holde seg fast!

Er det meg selv jeg ler av? Eller er det manien som ler av seg selv?

Hmm.

*klø seg under haka*

Godt spørsmål.

Flirer litt mer, jeg. Dette er en sånn få-det-ut-mens-det-står-på-eller-gå-glipp-av-sjansen-for-alltid-situasjon. Disse tankene tenkes instinkitvt og ukritisk.

Weeeeejejejejejey!

Ikke le. Dust. Nei ikke du. Jeg. Eller - du også. Dust.

Sånn ja.

Eller - nei.

Jo?

Ser du? Åssen det ser ut? Inni her? Fullstendig kaos. Men det er greit, det. Akkurat nå var det deilig. Grenseløs, hodeløs, sauefjøs, tøtta nøs.

Jeg nøs faktisk. Tror du meg ikke?

Se her:

Eller forresten, glem det. For mye snørr.

Synes ikke synd på seg selv mer. Eller jo?

Jo. Joda. Helt sikkert. Bare ler av det. Bedre å le enn å gråte? Eller er det det? Kanskje man trenger å gråte. Kanskje gråt vasker sjela rein. Hvis jeg har sjel. Har jeg det?

Hm.

Hm.





Kommentarer

  1. Nattfall12. januar 2018 kl. 10:45

    Tru det eller ei, men dette kjente jeg meg veldig godt igjen i. MY GOD det der støyet inni hodet som bare aldri slås av er til å bli gal av, faktisk. Jeg kjenner meg også veldig igjen når jeg leser om ADHD, og jeg trur nok det kan være noe i det, men så har jeg så fryktelig dårlig erfaring med å gå til legen for psykiske issues at det nok blir ei stund til at jeg får undersøkt det – om jeg i det hele tatt får undersøkt det, mener jeg.

    Men åh. Influensa suger.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Bilde
Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate...
Les mer

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Bilde
©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...
Les mer