Life And Other Worries #1

©️Sylvilel


Fuck.

This trudge again.

Allright: So clearly, I am not doing as fine I wish. Right now, I'm not sleeping, because I'm brooding over people in my life, and my life.

I'm brooding over the fact that my roomate is very non-talkative, and I don't know how to deal with that, because I have never once in my life not been around people who didn't share thoughts and opinions in some form or other.

Now this might be because I have always been easily impressionable, and prone to letting others take the lead.

That's fine.

But I'm not anymore.

I'm brooding over how annoyed I sometimes get at people who always share their thoughts and opinions in some form or other, and how that is completely unfair, when I am the one who usually encourages them to.

I'm brooding over how people are constantly annoyed or mad or hurt by my direct way of talking, and how that often makes me the big bad wolf.

I'm brooding over the fact that when I try to be nice and a little gentler, people either take me for an idiot, or that they can treat me how the fuck ever they like.

I'm brooding over how I'm always up in my own face about being true, standing up for myself, taking more care of my own needs, and how I still keep trying to fix everyone else's problems, and how it ends up being my fault if stuff goes to shit.

I'm killing myself over the fact that I just want everyone around me to be happy, yet my aquired, backwards behavoir apparently states that I want people to go fuck themselves.

Which I sometimes do.

I'm brooding about how I value my freedom and my independence more than anything in the world, yet that is the thing that scares people away.

I feel a little like Frankenstein's monster sometimes: Born pure and kind, feared by men, and thus turned into a vengeful, malevolent monster. Because that is what it feels like I'm turning into.

More and more often I catch myself being furious at something. Or someone. Clearly I've got issues to work out, but I don't really know where they stem from. Apart from bitterness, and frustration. And a little selfrighteousness, possibly. Also, I've probably forgotten how to talk to people.

I'm caught between inherited and self-aquired values, and I'm not doing a good job at the moment.

And noting this as an ongoing project, because I really, really need to sleep.

Kommentarer

  1. Nattfall1. desember 2018 kl. 05:50

    "I'm brooding about how I value my freedom and my independence more than anything in the world, yet that is the thing that scares people away." SJÆL!

    Jeg trur ikke vi har det helt på samme måten, men du skriver likevel på en måte som gjør at jeg kjenner meg igjen i det. Det vil si: jeg trur du sliter med en følelse av å være motsetningsfylt, og at det liksom blir feil uansett hvilken "side" av deg sjøl du velger å vise til omverdenen, og i så fall: det kjenner jeg på òg! Men jeg trur vi likevel er ulike, fordi jeg sjøl er en sånn person som sier lite og framstår som ganske konfliktsky, men jeg har et sinne inni meg som sjeldent kommer fram, mens hos deg er det kanskje motsatt? Eller har jeg misforstått? Jeg leser dette som en beskrivelse av en følelse av å ikke vite hvem man "bør" være og en frykt for å skremme folk bort hvis man ikke legger noen filtre imellom. Og hvis det er riktig: jeg òg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sylvilel5. desember 2018 kl. 16:48

      Du tar ikke feil.

      Hver dag kjenner jeg på følelsen av at alt jeg gjør er enten på den ene eller den andra sida av skalaen; at det alltid enten er for MYE, eller for LITE. At jeg enten er for proaktiv, eller for passiv.

      Jeg prøver å trøste meg med at verden er en veeeeeldig stor ligning med veldig mange faktorer, og at det er mye pluss og minus før man kommer til balansen. Jeg tenker også at kanskje et menneskeliv ikke er nok til å oppnå balansen, men at man må se for seg at ens egene handlinger bidrar til å nå målet.

      Litt håpløst, jeg veit.

      Samtidig har jeg nådd et punkt der jeg bare er DRIT LEI av å hele tida definere meg sjøl etter andre folks målestokker, men at jeg likevel lar meg lure inn i den fella gang etter gang, fordi heeey: Hvem skal ELLERS være den storsinna personen liksom?

      Jeg hadde en god tilleggskommentar på dette her da jeg våkna i morges, men det har hjernen min såklart pakka bort i en skuff siden da. Ikke skreiv jeg det ned heller.

      Også har jeg så smått begynt å tenke at man trenger jo ikke velge én side av seg sjøl å vise fram hele tida, for man har gjerne ganske MANGE sider, og man får ikke vist fram alle sidene til alle folk uansett! Så det vi da faller tilbake på er aksept, for hvem man er som person, og at verden er i evig flux. Som er jævlig ugreit når man er pedant og idealist.

      Veit ikke om dette var et relevant eller konstruktivt svar, men men.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Bilde
Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate...
Les mer

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Bilde
©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...
Les mer