På med modig-maska

Påske. Snart fri. Snart hvile.


Snart slippe å bli bombardert med høye lyder, stemmestøy og rulletrappsus og kunder som krever mer av meg som menneske enn jeg egentlig har å gi. Eller for å si det på en annen måte: Som krever at jeg gir på premisser som bare tapper meg.


To dager fri. To dager med familien som jeg ser én gang i måneden. To netter uten å måtte innstille hele kroppen på å ikke forsove seg. To netter uten å sove i helspenn.


Påskedag. Jobb. Kjøpesenter. Lyd overalt. Kulda sitter i beina. Vondt over alt allerede. Musklene lystrer ikke. Føler meg fanga. Trengt opp i hjørnet.


Folk står klar når jeg åpner gitteret. Jeg er ikke klar enda for faen, gi meg en sjanse til å henge med!


«Er dere klar over at prisen på disse er bare HALVPARTEN i nettbutikk?»


Nerver som krøller seg. Sinnet som begynner å trekke seg opp. Smerter i hodet. Armene. Nakken og ryggen. Får ikke puste. Vil be kunden dra til helvete. Vil bare stikke hånda inn i hundepelsen og nesa inn i kattepelsen og sove.


Klokka er ti minutter over åpningstid.






Kommentarer

  1. Nattfall8. april 2021 kl. 09:27

    … og derfor er jeg veldig glad jeg ikke jobber med kunder, haha. Velkommen tilbake til blogginga!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvis ikke lykken varer evig, da er den kanskje også bortkasta?

Bilde
Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...
Les mer

Milestones

Bilde
©️Sylvilel For those of you who don’t know, once upon a time I spent the better part of ten years dealing with depression. In the last three years of that depression I also dealt with anxiety, paranoia, and panic attacks. Long story short, I had problems taking care of myself in a satisfying way, and I drove everyone away from me. This December it will be two years since I was released from therapy. It’s been a good and productive two years, and I feel like I’m finally looking at an endgame where I get my shit together. I’m doing the stuff I like, and making choices based on what’s best for ME rather than for others. This March I had a bit of a setback, to the point where I considered going back into therapy. But as my therapist always told me: “You’ve got the tools, and you know how to use them.” So I decided to try another strategy first, one that pretty much worked for me since I was a kid: Namely writing. The journal you see in the photo has been my therapeuti...
Les mer

Review: "Djevelhogget" by Tuva Tovslid

Bilde
©️Sylvilel «Ada has lead around her ankles. That’s how it feels when she drags herself through the days. Had she only known where she was headed, where she wanted to go. Then she finds the book about Djevelhogget. A hard trip, both mentally and physically, lies ahead of her.» A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, "Djevelhogget," which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to. Now. It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won't go into right now (we don't have all night.) But: The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened "Harry Potter And The Philosopher's Stone" for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion. That is what happened with "Djevelhogget...
Les mer