Back On Track In Black - eller?

 

©Sylvilel

Heisann.

Ei stund siden sist, ja?

Det har skjedd mye i livet mitt de siste årene. Jeg har flytta ( 1 000 000 ganger). Bytta jobb. Knekt arma. Fiksa arma. Fått meg hund. Mista katta. Tatt opp hundekjøring igjen. Skrevet litt. Skrevet litt mindre. Håpt at jeg så smått skulle begynne å bli voksen (feira 31 forleden). Erkjent at jeg kanskje aldri kommer til å bli voksen.

Ja.

Livet har vært turbulent for ei som aldri har hatt et liv før.

Det er mange tanker som har hopa seg opp over lang tid. Mange følelser. Mange traumer og gammel bagasje. Mye som nå vil ut på én gang. Her i sommer innså jeg at jeg kom til å trenge samtaleterapi igjen. Så jeg tok kontakt med en privatklinikk i høst, og går nå til to flinke terapeuter som virkelig brenner for faget sitt. Det er jeg fornøyd med.

Det som kanskje er det vanskeligste nå, er at jeg ikke har hatt kontakt med meg sjøl på veldig lenge. Jeg var på vei inn i en god stim i vår, men så -

La mye press på meg sjøl i jobben foran sommersesongen. Fikk en traurig ferie. Fikk en traurig start på høsten. Kom meg litt igjen når snøen la seg og vinterbarnet i meg våkna. Har fått litt mer futt de to-tre siste ukene.

Men jeg har måttet erkjenne at helsa ikke er helt god lenger. Det ble en god del følgeplager etter at jeg brakk armen i august 2018; plager som jeg ikke klarte å holde styr på aleine - og jeg har ikke vært meg selv siden da.

Verken fysisk eller psykisk.

Og der gjøreviljen er stor, er det ikke alltid lett å gjenkjenne når det er på tide å ta seg en bolle og legge seg ned litt. Man tenker liksom ikke at man som 30-åring skal måtte ta hensyn til ledd- og muskelplager, dårlig rygg, dårlige knær og null utholdenhet - men det kan skje hvemsomhelst, dét. Og jeg har verre eksempler å se til, jeg, som bare sørger for å holde meg takknemlig for at jeg klarer så mye Jeg som egentlig klarer så lite.

Men det psykiske spiller også en prominent rolle i dette stykket. Når flere tiårs vekt av gammelt grums plutselig knekker fundamentet og trenger seg på, da kan det bli mye for selv den beste. Og selv om jeg føler jeg har god kompetanse på å håndtere hodet mitt, så er det ikke bare å vite hvor man skal begynne når alt vil ut samtidig.

Ja, også har jeg jo bytta bil! I sommer ble skru-zukien gjennom 11 år bytta ut i en gammel-ny Vito! Ut med Alfbert, inn med Bluey. Det er forresten niesa mi som har døpt den. Ja, også har jeg jo blitt tante, da.

Bluey skal bli campervan. Drømmen er å kunne pakke bikkja, pc-en, primusen og kaffekjelen, og stikke av fra hverdagen litt oftere. Sone ut litt og bare være. Det er lenge siden sist.

Kanskje det blir mye bubbel her framover. Kanskje det blir helt stille igjen. Hvem veit. Jeg er flaky sånn.

Men jeg kjenner at jeg trenger en ventil. Og skrivinga har hjulpet meg før. Kanskje den hjelper meg igjen.