Sånn sommer og sånt
©Sylvilel
Men så var det denne sola, da. Ikke lett å jobbe råtekst i 30 skyggegrader med ørten millioner kilowatt lys i trynet. Ja, jeg overdriver, men der har du meg.
Den islattén ble bra, da. Eller, nesten bra. Kunne godt vært litt bedre kaffe, liksom. Og så hadde det vært gøy å fått tak i noe sirup. Men man tager vad man haver, og her ute på ei øy midt mot storhavet og ingen båt er det ikke mer å gjøre.
Og fint er dét, egentlig.
Men du, jeg merker at jeg tåler varmen bedre i dag enn jeg gjorde i går. Kanskje det var fuktigere i går. Og kanskje kroppen min har justert termostaten etter forholdene. Ja, for de ledda mine tåler dårlig alle disse store temperaturhoppene. Krøller seg og skriker i full drama queen anfallsmodus. Er ikke greit å være meg da, ass`.
Men jeg overlever nå dét og, på ett eller annet vis. Oldemor pleide å si om seg sjøl: Ugras forgår ikke så lett. Og det kan vel gjelde resten av slekta også.
Nei du, i dag så jeg mer for meg noe litt mer - eventyrlig, på papiret. Kanskje en skummel sommerdrøm, eller -
Herregud, til og med insektene orker ikke i dag, jo. Det sier litt.
Nei, hvor var jeg?
Jo: Noe med tusser og troll, eller et crew på ekspedisjon eller noe sånt. Klassisk eventyr-greier. Jeg liker sånn klassisk eventyr-greier. Skumle skoger, svarte elver, mystiske gjenstander og alle odds i opposisjon.
(Fader, det her blir en sånn elektrolytter-for-hånd-til-alle-tider-dag.)
Okei, så kanskje det er litt vanskelig å konsentrere seg i varmen. Mulig jeg burde spise litt. Det hjelper ofte, har jeg hørt. Sånn der næring eller ett eller annet skal visst være bra for kroppen, det. Veit ikke helt om jeg tror på sånne alternative greier, men man kan jo prøve.
Å ja, nå kom jeg på, jeg har jo lyst på prestekrager på dette sommerbordet også. Dem finner jeg vel nede ved stranda. Kanskje seinere i kveld. For varmt å plukke blomster nå. Dessuten begynte kleggen å røre på seg i går, så akkurat nå mens sola steiker mer det greiest å holde seg unna høyt gress og sånt.
Sattan, plattingen steiker jo under føttene. Ikke greit å være sånn nordnorsk, halv-blaut halvsukkulent under sånne forhold som det her.
Og hvis du lurer veldig på hva poenget med denne teksten er, så er det egentlig lite poeng, det er min sånn rase-fra-seg-før-den-ordentlige-skrivinga-metode. Tømme hodet for mas først. Skrive bort alle de umiddelbare impulsene, som i lengre tid har vært alle disse teite små dagligdagse tinga. Ikke at dagligdags er dumt, men hodet mitt har en tendens til å obsesse over ting, tenke seg inn i en ond sirkel, og når de tinga er ting som egentlig kjeder meg - ja, du skjønner hvordan dette kan gå, da.
Jeg skal si litt mer om den saken seinere, men ikke akkurat nå. Akkurat nå har jeg verken tålmodigheta eller konsentrasjonen, eller de rette orda, til å fortelle om det.
Minn meg på det. Jeg kommer sikkert til å glemme det uansett.
Jaggu er det godt å endelig få lov til å bli kjent med seg sjøl, på godt og vondt. Selv-aksept er en undervurdert ting, skal jeg si deg.
Og nå som det er barbeint-sesong og jeg endelig har tid til meg sjøl - nå skal det bli andre boller.
Kommentarer
Legg inn en kommentar