LEKESAMLEREN

 

«Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen

TW: Hentydning til vold/seksuelt misbruk

****

Nå lå han her, på trappa hennes. 
    Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av bernerne til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.
    En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.
    Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen rundt sømmene, sånn som da hun var liten.
    Han så ut som hun husket ham, helt på en prikk, for femten å siden. Da hun kasta ham i den svarte søppelsekken, i garasjen med bølgeblikkdør. Ennå hendte seg at hun fikk dårlig samvittighet.
    Hennes aller første, aller kjæreste eiendel i livet: Gråbamse.
    Nå lå han her, på trappa hennes.
    Det hang trolldis i krattene rundt huset. Ikke en lyd hørtes; ikke en bevegelse i sikte. Hagestolen i enden av terassen, den hun pleide å drikke kaffe i hver morgen, virket med ett så langt unna. Fem skritt. Hun hadde talt dem i hodet: En, to, tre, fire, fem. Nå var det flere mil.
    Det kunne godt være fordi hun sto barbeint på fuktige eikebord som burde vært oljet i fjor, med gåsehuden bølgende oppover leggene, og fordi hun bare hadde ei nuppete morgenkåpe på seg, at musklene i hånda ble litt nervøse. Det kunne fint være skodda som presset inn mot de flassende husveggene, og hintet om kommende frost, som fikk kaffen til å skvulpe i porselenskruset.
    Det kunne være den øredøvende stillheten, og det kunne være vissheten om, at ikke så mye som et harespor ledet gjennom duggen i gresset fram mot verandaen.
    Vissheten om, at nærmeste nabo var en kilometer unna, og at Alma - omtrent den eneste personen i verden som visste at hun var her ute - satt i Hellas og slikket sol.


«Blir du med, eller? Jeg kan trenge moralsk anstand.»
    En perlende latter. Alma hadde alltid så fin latter.
    «Skulle ønske jeg kunne, men - »
    Ordene fastnet i halsen. Hvordan skulle hun få Alma til å forstå?
    «Var det ikke du som sa du alltid hadde drømt om å reise til Hellas?»
    Et stikk i hjertet.
    Jo. Hun hadde drømt om å se Hellas siden hun var liten.
    «Bli med da! Ikke sitt her aleine?»
    «Alma, jeg kan ikke.»


Ikke ett spor i duggen. Og Gråbamse, tørr. Han lå der og stirret opp på henne; to svarte plastprikker som boret seg inn i sjela hennes, der de en gang hadde hørt hjemme. Her lå han, på trappa hennes, som om han hadde fløyet dit helt selv.
    Kaffen plasket over koppekanten.
    Det var sånn det begynte.


Hun var fire. Mørket var grønt. Lufta dryppet i late klaser; rant nedover trærne; trengte seg inn i skjeggmose og klær, og hun - alene. Alene mellom smuldrende gravsteiner med uleselige navn, lekende i svart gress, i den svarte kjolen med rysjer, og Gråbamse; nysydd, blendende hvit mot alt det svarte, hennes eneste venn i verden.
    Verden; like fjern og utydelig som navnene på gravsteinene; en bølgdende, grønnsvart masse i periferien av synsfeltet - men Gråbamse var klar som dagen.
    Med ett oppdaget hun et skimmer i tåka; blålig og hvitkantet, pulserende - voksende. Det svulmet og ebbet, svulmet igjen, minglet med tåka men presset den unna; sakte, gradvis, til lyset var en blå malstrøm i lufta foran henne.
    Han steg ut av malstrømmen, en silhuett så svart at den slukte lyset; fingrene lange som klør, kroppen hengslete, høy og uformelig - han var ikledd dress; koksgrå med nålestriper, svarte lakksko og grå skjorte. Men alt ved ham hadde dette lys-etende mørket rundt seg, og hun så ham som gjennom en stormsky.
    Ordløst rakte han fram en åpen hånd. De røde øynene hans vek ikke fra hennes tårevåte.
    Med et siste kyss mot den grå pelsen, så hun sine egne barnehender rekke frem bamsen, og legge den mellom de sprikende, kloaktige fingrene.


Trolltåke. Strakte snirklende fingre over trappebordene, snodde seg rundt bamsen, klatret over føttene hennes. Pulsen et hamrende panser utenpå kroppen.


«Du vet den gangen huset vårt nesten brant ned?
    Jeg er nesten sikker på at jeg fikk et varsel.
    Det sto noen i trappa.
    En svart silhuett. En mann. Han ville ikke noe godt. Jeg følte det.
    Men så forsvant han bare.
    Og kaninen, min, du vet den rosa lekekaninen jeg hadde som unge?
    Den lå på avsatsen der han sto.
    Det var da jeg kjente røyklukta.»
 
To plastknapp-øyne møtte blikket hennes, ufravikelig og insisterende.


«Jeg er nesten sikker på at jeg fikk et varsel.»


Hun stirret tilbake, hypnotisert av to svarte prikker som prøvde å fortelle henne noe.


Hun var fjorten. Brunt, vått mørke. Monstrene hans jagde henne gjennom en øde bygate, glinsende av gammelt regn; hoggtannede, siklende, halsende, rødøyde. De tvang henne opp et stillas, mot toppen av en skyskraper; bort til et stort takvindu, hvor hun stirret rett ned i en massiv, forgylt ballsal.
    Der sto han, og gliste opp mot henne. Fra den klobelagte hånda hans, dinglet Gråbamse.
    Hun hoppet.


Hun snudde på hælen. Porselensskårene klirret ennå mot eikebordene da hun vridde om låsen i kjøkkendøra. Stormet ut i yttergangen. Vridde om også der.
    Hun lente seg mot kjøkkenbenken. Stirret ned på hendene. De ristet.
    Gardinene.
    Hun måtte dra for gardinene.
    Tikk, tikk, tikk.
    Varmeelementet i kaffetrakteren sto fortsatt på.
    Tikk, tikk, tikk.
    Mellom de panikkslagne åndedragene hennes:
    Tikk, tikk, tikk.
    Men det var en annen lyd som manglet.
    Hun plirte gjennom den fingernegl-brede sprekken i gardinene. Gråbamse fulgte henne med blikket.


«Den dagen du ble født - det var rart.»
    «Hva var rart?»
    «Jeg vet ikke. Noe skjedde. Som om du - nei, glem det.»
    «Hva? Si det!»
    «Jeg vet ikke, bare - noe med øynene dine. Som om du så noe.»
    «Så noe?»
    «Noe ikke vi kunne se.»
    «Hvordan da?»
    «Altså, vi ga deg bamsen og - øynene dine flyttet seg plutselig. Som om det - var noen der.»


Med et hikst slapp hun gardina på plass. Hendene famlet mot kjøkkenbenken, klorte etter støtte for beina som ikke lenger ville ha ansvaret, svelget og svelget mot kvalmen -
    Huset holdt pusten.
    En spiss stråle av galle veltet mellom tennene og landet i vasken.
Gråbamser gikk bare ikke ut av søppelsekker og femten å inn i framtida av seg selv.
    Dette var et mareritt. Måtte være et mareritt.


«Politiet, du snakker med William.»
    «Han er her igjen.»
    «Hvem er dette?»
    «Det er meg.»
    «Hvor er du?»
    «Hjemme.»
    «Er han inne i huset?»
    «Nei, han går rundt utenfor.»
    «Kan du se ham?»
    «Ikke nå.»
    «Har du låst dørene?»
    «Ja.»
    «Hold linja, og ikke gå nær vinduene.»


Det var klokka som manglet, innså hun. Fraværet av de hule pendelslagene ga gjenlyd i rommet. Måtte ha glemt å trekke den opp i går kveld.
    Hun burde ta ham inn. La ham ligge der ute i skodda - det var for jævlig.
    Sjanglende stavret hun mot kjøkkenbordet - det håndlagde eikebordet som fulgte med huset - og deiset ned på stolen. Hendene raslet mot bordplata. 
    Foran øynene danset svarte flekker. Hun lukket dem, gned knokene mot tinningene.


Tjuefire. Et blått, veltende mørke fylte soverommet. Ute i stua tellet klokka nattetimer.
       Gooooooooonnnnnnggggg!
    Gooooooooonnnnnnggggg!
    Gooooooooonnnnnnggggg!
    Mørket fylte huset. Det var som å vandre gjennom en hule med levende vegger. På toalettet flippet hun lysbryteren op og ned, uten resultat. Hun tisset likevel, famlet seg vei tilbake mot soverommet -
    Han steg ut av mørket, bare denne altoppslukende silhuetten; hendene var uten klør denne gangen; strakte seg mot halsen hennes, nådeløse; en rovdyrkjeft i lås rundt et bytte; kroppen hans tung over hennes, dekket henne som ei kvelende, svart tåke, knuste henne mot madrassen -


De svarte knappeøynene stirret rett i hennes da hun åpnet dem.
    Først trodde hun dette forferdelige som veltet opp i halsen var mer oppkast. Det var ikke før etter hun hadde bitt det av, mens ekkoet ennå runget mellom veggene, mot innsida av hodeskallen, mens selvforakten over svakheten i det fortærte henne, at hun gjenkjente det som et skrik.
        Svak. Hun var så svak! Alltid svak.
    Minutter? Timer? Uker? Skodda ville inn gjennom vinduene. Det lille vesenet på kjøkkenbordet satt der og talte sekundene som ingen kunne høre, mens hjertet hennes talte evigheter. 
    Hun svelget og svelget, pustet med magen; Gråbamse pustet ikke, han bare ventet; ventet, ventet, ventet, på henne, på - på hva?
    Et hulk skar seg fast i halsen, så stort og vondt at hun forestilte seg de røde, lilla, blå merkene på huden rundt halsen. Akkurat som blåmerkene hun pleide å ha.


«Jeg elsker deg jo, blomst, du vet det?
    Bare jeg som elsker deg.»
    Hendene hans rundt halsen.
    De svarte flekkene foran øynene.
    Blodsmaken i kjeften.
    Den uopphørlige rytmen hans, som drev henne lenger og lenger ned i madrassen; dypere og dypere inn i mørket.
    «Bare jeg som elsker deg.»


Disse svarte plastprikkene, som boret seg gjennom øynene, stirret henne i senk;
    Spissen på langviseren sto rett opp, midt mellom ett-tallet og to-tallet; kortviseren pekte midt i barten på tre-tallet. Pendelen hang stille og død.
    Gråbamse ventet.


«Vi burde gifte oss, blomst.»
    Hånda hans som strøk over låret på den utslitte collegebuksa hennes.
    Kvalmen, hjertebanken, svetten som perlet seg i panna hennes -
    «Gifte oss?»
    En reprise av David Letterman på TV-skjermen.
    Pusten gikk i stå.
    «Hvem andre skulle gifte seg med deg, liksom?»
    Buldrende hånlatter.
    Hånda hans som krøp ned i skrittet hennes.
    «Jeg eier deg.»


Det var da hun hørte det:
    Lange, seige, tunge knirk der ute.
    Knirkingen stoppet.
    En skygge utenfor.
    Rasling mot verandadøra, fikling med låsen.
    Så ble det stille.


«Han er i huset.»
    «Bare hold deg rolig. Er du gjemt?»
    «Ja.»
    «Ikke rør deg hvis du ikke må. Bare hold deg rolig.»
    «Men hvis han finner meg -«
    «En patruljebil er på vei. Bare hold linja, jeg har deg.»
    «Jeg er redd.»
    «Jeg vet. Bare hold linja.»


Stillheten brakk.
    Gooooooooonnnnnnggggg!
    Hun trev Gråbamse av bordet. Smellet fra kjøkkenstolen som traff golvet ble absorbert av -
    Gooooooooonnnnnnggggg!
    Hun stupte mot trappa, tok den tre trinn av gangen, snublet over avsatsen -
    Gooooooooonnnnnnggggg!
    Hengslene på soveromsdøra lød som en hekselatter. Den døde hen mellom ekkoene av klokkeslag, sammen med ekkoet av singlende glass mot kjøkkenfliser.
    Mer stillhet.
    Hun klamret seg til sengekanten, innbilte seg at hun var en fisk i en dam; omgitt av siv, liten, unnselig, èn luftboble i minuttet -
    Kikket ned, hvor Gråbamse dinglet fra hånda hennes; de svarte øyeknappene som ennå fulgte henne -
Kniiiirk. Kniiirk. Kniiirk.
    «Jeg vet du er her, blomst.»


Hender rundt halsen.


«Trodde du bondelandet var nok til å skjule sporene dine?»


Kneet hans mellom beina hennes.


«Du kan ikke bare stikke av sånn.»


Blodsmaken i kjeften.


«Jeg gir ikke slipp på deg lett.»


Dunk, dunk, dunk mot madrassen.


«Du vet at bare jeg kan elske deg.»
    Hun skulle blitt med til Hellas.


Alene. Endelig alene.
    Natt. Hun fikk ikke sove. Sint. Sint på verden, sint på han -
    Med ett veltet en trykkbølge veltet gjennom stua. Hun spratt opp i sofaen, ståpels i alle retninger  -
Sinne. Sinne som hun aldri hadde kjent det før, bølget, veltet, skyllet gjennom rommet; raste mellom pulsslagene, drønnet gjennom pusten -
    Hun løp. Løp gjennom rommene; stormet gjennom gangen; rømte inn på soverommet; søkte tilflukt i senga - husket han sto ved sengekanten; en silhuett, svart, rasende, blodtørstig -
    Hun snudde ryggen til ham, dro puta over hodet, sang så høyt hun kunne inni seg -
    Han sto der fortsatt da hun våknet.


«Blomst? Ikke tull.»
    Kniiirk.
    Ett trinn.
    Kniiirk.
    To trinn.
    Hun måtte ut. Måtte bort. Måtte komme seg vekk herfra, fort som faen, ikke dette en gang til -
    Hun skottet ned på Gråbamse, han hadde fått så kloke øyne.


Han gliste opp mot henne. Fra den klobelagte hånda hans, dinglet Gråbamse.
    Hun hoppet.
    Landet som en katt, midt i ballsalen, fileterte den uformelige figuren hans med blikket -
«Gi meg bamsen.»
«Hva vil du gjøre for det?»


«Blomst, ikke tull. Jeg vet du er på soverommet. Bare slipp meg inn. Det blir bedre, »


Kroppen hans tung over hennes, dekket henne som ei kvelende, svart tåke, klofingrene rundt håndleddene, knuste henne mot madrassen; druknet henne i blått, levende mørke -
    Så reiste han seg.
    Røde øyne møtte hennes tårevåte.


«Jeg er litt lei meg, du skjønner dét? For at du dro? Du var alltid en av de beste, det vet du.»
    Hendene skalv mot madrassen. To rømninsgveier: Vinduet, eller loftsluka.
    «Jeg savner oss. Som vi var før alt dette. Jeg elsker deg jo. Du vet det, ikke sant? Ikke gjør dette. Bare la det skje. Vi er ment for hverandre, tross alt.»
    Hun ville heller stikke ut øynene med en rusten spiker. Og hvordan i helvete fant han huset hennes?
    «Blomst. Kom ut. Jeg vet du vil ha meg.»
    Svak. Alltid svak.


«Blir du med, eller? Jeg kan trenge moralsk anstand.»


Det knirket foran døra.


«Den dagen du ble født - det var rart.»


Kniven i nattbordskuffa. Nei, hun kunne aldri bruke den.
    Han rev i dørhåndtaket.


«Og kaninen min, du vet den rosa lekekaninen jeg hadde som unge?»


Hun rygget mot veggen bak senga, der hvor nattbordet sto -


«Hva vil du gjøre for det?»
    Hun svarte ikke. I stedet fløy hun på ham.
    Et blaff og et blunk.
    Han rakte Gråbamse mot henne. Klørne var borte.
    «Skjønner du?»
    Hun stirret på ham.
    «Kjemp.»
    Hun skakket på hodet.
    «KJEMP.»


«Blomst? Dette begynner å bli dumt.»
    Torden flerret gjennom huset da han kastet hele korppsvekta mot døra.
    Hånda hennes famlet mot nattbordskuffen.
    «Blomst? Slipp meg inn. Du gjør det bare verre for deg selv.»
    Drønn!
    «Blomst!»
    Treverket var så treigt! Skuffen ville ikke opp. Hun kom aldri til å -
    Drønn!
    Hekselatteren fra låsen lød halvkvalt, som om det ikke var fullt så mye å le av lenger.
    Drønn!
    «Bare vent til jeg får tak i deg - »
    Drønn!
    Fingre over ibenholt -
    Brak!
    Soveromsdøra flerret opp mens huset vrælte i protest - så sto han der, i døråpninga. Hun fikk ikke puste, kunne neste ikke se, alt var svarte prikker, lynglimt, torden i ørene -
    Han dundret mot henne. Armene hans fant henne, som massive, kvelende slyngplanter, sånn som de alltid gjorde, og bak ryggen hans, ute på trappeavsatsen -


Kjemp.


En svart silhuett. Hengslete, uformelig, med hender som klør.
    Fingrene hennes mot metall.
    «Ikke kjemp, blomst. Det er ikke verdt det.»
    Hendene hans rundt halsen.
    «Så så. Det går bra nå.»
    Hun stirret mot silhuetten der ute.
    «Bare slapp av nå - »
    Hånda hans rundt midjen. Over armen. På brystet.
    Gråbamse ventet. Fingrene hennes strammet rundt kniven.
    Hendene hans over ryggen, over rumpa -
    De røde øynene vek ikke fra hennes tårevåte. Silhuetten nikket.
    Hun snudde hodet tilbake, og stirret opp på mannen hun en gang trodde hun elsket. Pusten hans gikk i stå.
    «Blomst, hva faen - »


Kjemp.


Stirret opp på ham, med øyne som lyste rødt.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

A Writer's Diary - Part 6: The Text About Getting Stuck

A Writer's Diary - Part 5: The Text About Feelings