Tidbits #3



Currently reading: 

Because WHAT is January without my good, longterm-friend, Skulduggery The Dead Skeleton Detective?












Recently finished reading: 


"In this lush fantasy, Lei is a member of the Paper caste, the lowest and most oppressed class in Ikhara. She lives in a remote village with her father, where the decade-old trauma of watching her mother snatched by royal guards still haunts her. Now, the guards are back, and this time it's Lei they're after--the girl whose golden eyes have piqued the king's interest.

Over weeks of training in the opulent but stifling palace, Lei and eight other girls learn the skills and charm that befit being a king's consort. But Lei isn't content to watch her fate consume her. Instead, she does the unthinkable--she falls in love. Her forbidden romance becomes enmeshed with an explosive plot that threatens the very foundation of Ikhara, and Lei, still the wide-eyed country girl at heart, must decide just how far she's willing to go for justice and revenge."

(TW: violence and sexual abuse.)


This was so much more than I expected (and dreaded) to begin with. As with a lot of the YA-books I've read lately, I had my doubts about this one.

I loved the start. Nailed the start. But then I was a little put off by the part between the start and the part where shit starts to get real, because it is plain to see that this inbetween-stuff is not what Ngan cares about. The lack of interest shows in the writing.

But that doesn’t matter at all, because the moment Ngan starts to pour her heart out, the experinece is intense, and the difference is tangible.

Currently listening to:




Currently watching:






Kommentarer

  1. Nattfall13. januar 2019 kl. 05:25

    Ååå, jeg har lyst til å se Bates Motel! Er det bra?

    SvarSlett
    Svar
    1. Sylvilel20. januar 2019 kl. 10:11

      Helt syk, voldsomt intens og latterlig bra.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyheter i fleng, pluss en tekst

Bilde
©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn uvisst n
Les mer

Conversations With My Inner Critic #1

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate
Les mer

"Hva skjer'a?"

Bilde
©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så, ja
Les mer