Sylvilel

©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn...

©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så...

  «Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen Nå lå han her, på trappa hennes.       Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av hundene til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.      En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.      Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen r...

©Sylvilel Det blir ikke Sommeren jeg ble voksen i dag , nei. Noen ganger er det sakte filosofisk build-up jeg trenger. I dag føles mer som en straight to the action-dag. Men så var det denne sola, da. Ikke lett å jobbe råtekst i 30 skyggegrader med ørten millioner kilowatt lys i trynet. Ja, jeg overdriver, men der har du meg. Den islattén ble bra, da. Eller, nesten bra. Kunne godt vært litt bedre kaffe, liksom. Og så hadde det vært gøy å fått tak i noe sirup. Men man tager vad man haver, og her ute på ei øy midt mot storhavet og ingen båt er det ikke mer å gjøre. Og fint er dét, egentlig. Men du, jeg merker at jeg tåler varmen bedre i dag enn jeg gjorde i går. Kanskje det var fuktigere i går. Og kanskje kroppen min har justert termostaten etter forholdene. Ja, for de ledda mine tåler dårlig alle disse store temperaturhoppene. Krøller seg og skriker i full drama queen anfallsmodus. Er ikke greit å være meg da, ass`. Men jeg overlever nå dét og, på ett eller annet vis. Oldemor pleide å s...

A fine day, but her mind had gone a little foul. She mumbled in her thoughts. Mumblegrumble. Come to me, oh Inspiration. Foul and foul alike. Another thought went past, but she couldn’t get a hold of it. Anger rose in her; black-and-red clouds of pyroclast, reeking of sulfur and death. Yet again, she banged her head on the desk. Little drops of lukewarm coffee speckled debris papers, and she roared. Banged her head. Banged her fist. Banged both fists. Her skin ruptured and now she bled. Maybe it was all too much. Maybe she was in over her head. Nope! She refused to let it go. Yes , her day had gone wrong since yesterday. And yes ,   her body was totally against her; but how in the three deep hells would she ever get anything done in this life if she were to wait for the good days. Good days were a precious few; an exotic currency in which nothing could be traded. And if she had five in a year, that was a lot. Suck it up, princess. Her brain groaned with sleep deprivation. Her...

So many things wanting out. All at the same time. It was a long time since the time when she felt time slow and become endless time. It was a long time, since so many things had wanted out at once - and found a way. She tried not to stop. Her mind was a vortex and her fingers a blur; she was a willow and a fire and a gale and a monster. She was a girl. She was a woman. She was a girl again, and her fingers hesitated; then, she was a woman again; a wild, feral, raging, all-consuming goddess, out to destroy the world, or heal it. It all depended. Now, she was a sea; still, deep and blue; fathomless blue, and fathomless deep; then a wind broke, and she was a crashing tide; then a gale broke, and she was a maelstrom; then an itty bitty shell floated down her middle, and she was a girl again; eyes saucer-wide with wonder and curiosity, and the tide stilled once more. She picked up the shell and studied it. Tilted it sideways and edgeways, feeling the pearly smooth white with her eyes; tast...

Another day altogether. The lawn had gone a fresh, newly-sprung green in the last two weeks. It was an odd kind of day. A hurtling-forwards-while-standing-still kind of day. A day of kind of belonging, but belonging a little on the side. She sighed as her fingers poured over the keyboard at a quiet pace. There were words today. Not plenty of words, but just enough, and just easily enough placed at the almost-front of her mind, so she didn’t have to reach too far, or pull too hard to grab them. But she was in an odd kind of mood, and it put her concentration at a slant, just a little. In her minds eye, mountains rose in purple-blue fog and called for weather dragons, who circled the mountains lazily, partly sheltered by the fog. Fire spirits and water nymphs darted on the hurtling updrafts. But behind her inner vision, a little behind her eyes, towards the back of her head, doubts and fears swirled in a lazy, leering circle. And an insistent throbbing on her left side temple kept knoc...