Sylvilel

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate

You saved my life, and I abandoned you. I didn’t mean to, But I did. I went my own way. Left you behind. I didn’t mean to, But I did. We were our whole Worlds Once, You and I. I saved your life; You saved mine - But then I left, And then you died. I died myself That day You know - A piece of soul I can’t Recover. You where my whole, And I was yours. I didn’t mean to, But I left. I left your heart Out there, Alone. I took my own, And went away. I left your heart Along the road - You took my soul, And died That day.

©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn uvisst n

©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så, ja

  «Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen Nå lå han her, på trappa hennes.       Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av hundene til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.      En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.      Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen rundt sømmene, sånn som da hun var liten.      Han så ut som hun

©Sylvilel Det blir ikke Sommeren jeg ble voksen i dag , nei. Noen ganger er det sakte filosofisk build-up jeg trenger. I dag føles mer som en straight to the action-dag. Men så var det denne sola, da. Ikke lett å jobbe råtekst i 30 skyggegrader med ørten millioner kilowatt lys i trynet. Ja, jeg overdriver, men der har du meg. Den islattén ble bra, da. Eller, nesten bra. Kunne godt vært litt bedre kaffe, liksom. Og så hadde det vært gøy å fått tak i noe sirup. Men man tager vad man haver, og her ute på ei øy midt mot storhavet og ingen båt er det ikke mer å gjøre. Og fint er dét, egentlig. Men du, jeg merker at jeg tåler varmen bedre i dag enn jeg gjorde i går. Kanskje det var fuktigere i går. Og kanskje kroppen min har justert termostaten etter forholdene. Ja, for de ledda mine tåler dårlig alle disse store temperaturhoppene. Krøller seg og skriker i full drama queen anfallsmodus. Er ikke greit å være meg da, ass`. Men jeg overlever nå dét og, på ett eller annet vis. Oldemor pleide å s