Sylvilel

Foto: S.C. Nilsen Man kan si mange ting om meg. At jeg er konsekvent inkonsekvent er én av dem. Her satt jeg, for ett år sida, og tenkte: "Denne bloggen funker ikke. Jeg starter en ny en." Funka dét? Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde fått det til hvis jeg prøvde. Men jeg prøvde ikke. Ikke egentlig. For meg handler det ofte om at gresset stadig er grønnere på den andre sida; ressursene jeg allerede har er ikke sensasjonelle nok. Man jobber da ikke med det man har! Man søker jo stadig noe nytt og spennende! Ikke sant? Nei, jeg tor det handler om noe helt annet: At jeg ikke ser verdien i de ressursene jeg allerede sitter på. Kunnskap. Erfaring. Evner. Relasjoner. Alt må kunne måles i poeng og karakterer. Men jeg har ingen håndfaste prestasjoner å vise til, annet enn at jeg fortsatt er i live. Og det har slått meg mer og mer i det siste, hvor mye av livet mitt som har gått med til denne tankegangen: Hvis jeg ikke presterer, hvis jeg ikke får mest mulig ut av hvert eneste minutt av d...

- You’re never gonna do it. - Never gonna do what? - Write that book you want to. - Oh. Why not? - You’re not good enough. - Why am I not good enough? - You don’t write everyday. - I don’t write everyday? - No. You just sit there, thinking it all up inside your head, but you never get it down on paper. - I see. And that means I won't be good enough to write a book? - No. Yes. Yes, it means that no, you won’t be good enough. - Okay. So what do you propose I do, then? - Write something else? - Something else? - Yes. Something better. - But how can it be better if I don’t write at all? - You just gotta change. - Change? - Yes. - Change how? - Change into a better person. - Someone else than I already am? - Yes. - But I can’t do that. - But you have to. - But that’s impossible. I am me. I will never be anything else. - But you could try. - You know, I did. Remember? - I suppose. - Remember how that went? - You got depressed and ended up hating yourself, and thinking everyone else hate...

You saved my life, and I abandoned you. I didn’t mean to, But I did. I went my own way. Left you behind. I didn’t mean to, But I did. We were our whole Worlds Once, You and I. I saved your life; You saved mine - But then I left, And then you died. I died myself That day You know - A piece of soul I can’t Recover. You where my whole, And I was yours. I didn’t mean to, But I left. I left your heart Out there, Alone. I took my own, And went away. I left your heart Along the road - You took my soul, And died That day.

©️S.C. Nilsen Som vanlig, long time no see, men det har vært hardt vær her på nordsida av landet, og da mener jeg livsmessig: Som noen av dere veit har jeg endelig fått ADHD-diagnosen, og er medisinert as we speak. Jeg har snakka lenge om ADHD og de tingene jeg har lært rundt det (mest på Insta), og det fine er, at utrolig mange folk - både kjente og ukjente - har tatt kontakt for å snakke om sine egne tanker og opplevelser rundt saken. I den anledning bestemte jeg meg for å opprette en egen blogg om ADHD/mental helse, livsreisa og endringene jeg er inne i nå (og såklart må jeg snike inn litt som skriving, hallo) her:  Sylvilel På Villspor Which brings us to the next news: Skriving går ufattelig  bra for tida; jeg jobber med to egne romanprosjekter (det ene går mer framover enn det andre...), samt fungerer som hjelperedaktør på antologien som mitt kjære Vesterålen Litteraturlag skal gi ut til jul. I tillegg har jeg fått forespørsel om å være (betalt) manuskonsulent for en venn...

©️S.C. Nilsen  Jeg sitter her og filosoferer litt sånn: "Hva skjer her nå egentlig?" I mange år har jeg stappa ønskene og drømmene mine ned i lufttette sekker, stappa etter med polstring og snørt igjen så hardt jeg kan. Nå leser jeg om Johanne Refseths lignende opplevelser, og det røsker i noen ganske mørke, fastgrodde røtter i meg: Jeg veit jo at jeg har vært redd; hele tida visste jeg dét. Jeg visste også at jeg stappa følelser i sekker, slo av funksjonen og måtte øve  meg på å føle igjen. Jeg føler igjen nå. Men fortsatt er det skurringer på kanalen: Drømmer er til for de modige. Jeg  er modig. Men jeg tør ikke likevel. Kontekst? Skal vi se: År med udiagnostisert ADHD (diagnose still pending, men utredninga er i det minste i gang), følgesymptomer som angstproblematikk, depresjon, en gang hadde jeg til og med selvmordstanker (ikke planer, bare tanker), mye ensomhet som følge av vanskeligheter med relasjoner og tillit, litt PTSD her og der, dårlig følelsesregulering - så...

  «Lekesamleren» - ©S.C. Nilsen Nå lå han her, på trappa hennes.       Sliten. Grå. Forlatt. En gang var han lilla.  Men hun husket ham bare som grå. Med det store hullet i bakhodet, og det lille ved nesa. De to svarte plastknappene i ansiktet, de som en av hundene til mamma tygde i stykker da hun var fire. Den tredje knappen, den som utgjorde nesa, sporløst forsvunnet. Den røde flekken ved høyre øret, etter den gangen hun stjal favorittleppestiften fra badskapet til mormor.  Nesten femten år siden nå, at hun kastet ham i flyttesøpla.      En gang i verden var det sånn at hun ikke kunne sove uten ham. Fikk det rett og slett ikke til. Måtte kjenne de små klumpene under neglene, ruheta fra det tynnslitte stoffet mot halsen. Hadde ikke tall på hvor mange ganger himmel og jord ble satt i bevegelse fordi noen hadde glemt å pakke ham ned i reisesekken.      Ennå hendte det seg at hun drømte at hun plukket på den nuppete pelsen r...

©Sylvilel Det blir ikke Sommeren jeg ble voksen i dag , nei. Noen ganger er det sakte filosofisk build-up jeg trenger. I dag føles mer som en straight to the action-dag. Men så var det denne sola, da. Ikke lett å jobbe råtekst i 30 skyggegrader med ørten millioner kilowatt lys i trynet. Ja, jeg overdriver, men der har du meg. Den islattén ble bra, da. Eller, nesten bra. Kunne godt vært litt bedre kaffe, liksom. Og så hadde det vært gøy å fått tak i noe sirup. Men man tager vad man haver, og her ute på ei øy midt mot storhavet og ingen båt er det ikke mer å gjøre. Og fint er dét, egentlig. Men du, jeg merker at jeg tåler varmen bedre i dag enn jeg gjorde i går. Kanskje det var fuktigere i går. Og kanskje kroppen min har justert termostaten etter forholdene. Ja, for de ledda mine tåler dårlig alle disse store temperaturhoppene. Krøller seg og skriker i full drama queen anfallsmodus. Er ikke greit å være meg da, ass`. Men jeg overlever nå dét og, på ett eller annet vis. Oldemor pleide å s...

A fine day, but her mind had gone a little foul. She mumbled in her thoughts. Mumblegrumble. Come to me, oh Inspiration. Foul and foul alike. Another thought went past, but she couldn’t get a hold of it. Anger rose in her; black-and-red clouds of pyroclast, reeking of sulfur and death. Yet again, she banged her head on the desk. Little drops of lukewarm coffee speckled debris papers, and she roared. Banged her head. Banged her fist. Banged both fists. Her skin ruptured and now she bled. Maybe it was all too much. Maybe she was in over her head. Nope! She refused to let it go. Yes , her day had gone wrong since yesterday. And yes ,   her body was totally against her; but how in the three deep hells would she ever get anything done in this life if she were to wait for the good days. Good days were a precious few; an exotic currency in which nothing could be traded. And if she had five in a year, that was a lot. Suck it up, princess. Her brain groaned with sleep deprivation. Her...

So many things wanting out. All at the same time. It was a long time since the time when she felt time slow and become endless time. It was a long time, since so many things had wanted out at once - and found a way. She tried not to stop. Her mind was a vortex and her fingers a blur; she was a willow and a fire and a gale and a monster. She was a girl. She was a woman. She was a girl again, and her fingers hesitated; then, she was a woman again; a wild, feral, raging, all-consuming goddess, out to destroy the world, or heal it. It all depended. Now, she was a sea; still, deep and blue; fathomless blue, and fathomless deep; then a wind broke, and she was a crashing tide; then a gale broke, and she was a maelstrom; then an itty bitty shell floated down her middle, and she was a girl again; eyes saucer-wide with wonder and curiosity, and the tide stilled once more. She picked up the shell and studied it. Tilted it sideways and edgeways, feeling the pearly smooth white with her eyes; tast...

Another day altogether. The lawn had gone a fresh, newly-sprung green in the last two weeks. It was an odd kind of day. A hurtling-forwards-while-standing-still kind of day. A day of kind of belonging, but belonging a little on the side. She sighed as her fingers poured over the keyboard at a quiet pace. There were words today. Not plenty of words, but just enough, and just easily enough placed at the almost-front of her mind, so she didn’t have to reach too far, or pull too hard to grab them. But she was in an odd kind of mood, and it put her concentration at a slant, just a little. In her minds eye, mountains rose in purple-blue fog and called for weather dragons, who circled the mountains lazily, partly sheltered by the fog. Fire spirits and water nymphs darted on the hurtling updrafts. But behind her inner vision, a little behind her eyes, towards the back of her head, doubts and fears swirled in a lazy, leering circle. And an insistent throbbing on her left side temple kept knoc...

It was a different kind of day. This day, her eyes almost swiveled around in her skull, just dying to be done with the world. Her mind was aiming for mindful, but frankly it was very little mindful , and a lot just full . Those who’d never felt streaks of white fire shooting in web-shaped patterns through their head hadn’t yet lived. It was an out-of-touch kind of day. Waking up, she’d felt more than ready to face it, but as it progressed, her mind tilted more and more sideways. Finally, it slid into a gooey-grey gulf garnished with slate gravel, and she watched in fascinated horror as her mind chewed itself to rags.

The fact is, I don’t know where my ideas come from. Nor does any writer. The only real answer is to drink way too much coffee and buy yourself a desk that doesn’t collapse when you beat your head against it. - Douglas Adams Her gaze dragged past the reflections in the window pane, and sloped in a zigzag across the greening lawn outside. It wasn’t an exploring kind of gaze; it was a reluctant but helpless kind of gaze, fighting not to be drawn towards whatever it was that it was drawn towards. Because let´s face it: It wasn’t drawn towards anything in particular. No; her gaze was always drawn towards something ; a lot of the time that something was just a great big pile of nothing . Nonetheless, it was always drawn . And it was odd, really, for her eyes were so tired. She wanted nothing to do with her eyes being drawn, not at all , yet still - here she was. It was greening outside. The trees had sprouted a little more vigor only since this morning, and the lawn was now less wither-y y...

Ok. So I need to train for this. I need to train for writing, like runners train for marathon. I need to break it down into little pieces and look at it microscopically. I need to stop getting lost in my own tangle of thoughts, and start moving ahead with some purpose. And I might need to stop writing in English. Says who? The world is changing. Help it. Make it change. Move forward. Chase the goal and maybe it will be a truth one day. So what’s the goal? To tell my story. Without regret or shame. I am not ashamed. I  am not ashamed. I am not ashamed. I am not ashamed. I am not ashamed. There. See how it becomes truer as we speak´? Good. So buckle up, lady; were going for a ride. You need to stop hesitating. Stop doubting. Stop overthinking. What do you need? You need words. Lots of words. Stories. People. Feelings. Adventures. And you need to stop looking at things from above; you need to get inside them. Be in them. But how do you be in them when you’ve never been in anything ...

 “You all right?” “Both - yes and no.” “ That’s not cryptic at all.” “I mean, I don’t know this for certain, but I’m fairly convinced you of all people know what it feels like to carry this insufferably heavy baggage around, and yet you just know - you just know you’re gonna keep on living, one way or another, even - even if you loose your job, even if you loose your home - even if all you have left are the rags on your back, you’ll just - continue.      ‘Basically just because we don’t know how to stop.” “I guess it’s pure stubbornness.”

Når du stirrer deg blind på blankhet, potensiale, valgmuligheter. Når du kan få ALT men ender opp meg INGENTING, fordi ALT er så stort, og når du først har valgt en vei, ja da er det dén veien eller ingen vei. Og noen ganger er  det ingen vei, men en sti; ei lita stripe inni krattet som du egentlig ikke finner, men som du fortsetter å leite etter for den må  jo være der! Helt til du innser at den må kanskje ikke det likevel, og da får du panikk for da innser du at det finnes ikke alltid regler hvordan spillet skal spilles, og når du spiller et spill uten regler så må du finne på reglene selv. Du møter kanskje noen langs stien din, men de midt i sitt eget spill; sitt eget spill uten regler, og de leter like frenetisk som deg, etter mål, mening, retningslinjer. Der går vi, hodeløse høns i fri dressur, med all verden å ta av, og kommer ingen vei, noen av oss. Eller - vi kommer jo noen vei. Sakte men sikkert oppdager vi jo alt vi skulle gjort; alt vi gjorde feil og alt vi kunne få...

  ©Sylvilel Heisann. Ei stund siden sist, ja? Det har skjedd mye i livet mitt de siste årene. Jeg har flytta ( 1 000 000 ganger). Bytta jobb. Knekt arma. Fiksa arma. Fått meg hund. Mista katta. Tatt opp hundekjøring igjen. Skrevet litt. Skrevet litt mindre. Håpt at jeg så smått skulle begynne å bli voksen (feira 31 forleden). Erkjent at jeg kanskje aldri kommer til å bli voksen. Ja. Livet har vært turbulent for ei som aldri har hatt  et liv før. Det er mange tanker som har hopa seg opp over lang tid. Mange følelser. Mange traumer og gammel bagasje. Mye som nå vil ut på én gang. Her i sommer innså jeg at jeg kom til å trenge samtaleterapi igjen. Så jeg tok kontakt med en privatklinikk i høst, og går nå til to flinke terapeuter som virkelig brenner for faget sitt. Det er jeg fornøyd med. Det som kanskje er det vanskeligste nå, er at jeg ikke har hatt kontakt med meg sjøl på veldig lenge. Jeg var på vei inn i en god stim i vår, men så - La mye press på meg sjøl i jobben foran som...

Påske. Snart fri. Snart hvile. Snart slippe å bli bombardert med høye lyder, stemmestøy og rulletrappsus og kunder som krever mer av meg som menneske enn jeg egentlig har å gi. Eller for å si det på en annen måte: Som krever at jeg gir på premisser som bare tapper meg. To dager fri. To dager med familien som jeg ser én gang i måneden. To netter uten å måtte innstille hele kroppen på å ikke forsove seg. To netter uten å sove i helspenn. Påskedag. Jobb. Kjøpesenter. Lyd overalt. Kulda sitter i beina. Vondt over alt allerede. Musklene lystrer ikke. Føler meg fanga. Trengt opp i hjørnet. Folk står klar når jeg åpner gitteret. Jeg er ikke klar enda for faen, gi meg en sjanse til å henge med! «Er dere klar over at prisen på disse er bare HALVPARTEN i nettbutikk?» Nerver som krøller seg. Sinnet som begynner å trekke seg opp. Smerter i hodet. Armene. Nakken og ryggen. Får ikke puste. Vil be kunden dra til helvete. Vil bare stikke hånda inn i hundepelsen og nesa inn i kattepelsen og sove. Klokk...